Gjenbesøkte en eldre artikkel. Leste denne gangen mange av innleggene under selve artikkelen og ble litt inspirert. Spesielt ettersom jeg i dag testa 2 nye sykler jeg har satt sammen, med konklusjon om at jeg kommer antagelig til å bytte rundt krankene. Korteste til landeveien.
http://www.slowtwitch.com/Tech/Crank_Length_and_Gearing_4095.htmlKrankarmlengde er et interessant emne. Det åpner opp for trening av ulike deler av kroppens ben og også for ulike slitasjeskader. Litt interessant å høre hvilke erfaringer som fins der ute
Noen av mine tanker og erfaringer. Illustrativt sett en 180mm vs 130mm.
Kort sagt: Full/ATG Vs Kvart knebøy
Sadel må lengre ned for å utjevne økt avstand kl 6, hvilket igjen gir større bøy i kneet kl 12.
En ATG bøy vs kvarting, blir litt som å hoppe lengde med og uten tillløp. Det er starten på ATG som er virkelig tung. Og så når man "sticking point" litt under parallelt. Sticking point, som ligger i navnet, er et nåløyet. Man har løftet overkroppen vertikalt, slik at man ikke gjør en "buttwink" bøy. Dvs skyter rumpa opp først. Ved sticking point, så ligger tilnærmet all motstand på låra. Veldig lite, relativt sett fordel på resten av kroppen. 150kg med hele kroppen har litt forenkla sagt blitt til 150kg på låra alene. Og for å holde stilen her. For å ikke velte fremover igjen med overkropp for å ta et nytt "tilløp", så kreves mye av kjernemuskulaturen også.
Kvartbøy har, etter min mening, intet "sticking point". 150kg i kvart, er langt enklere. Men å stoppe kvartvei, belaster knærne ganske mye. I hvert fall mine. Og bittelittegrann slurv her, så kommer gjerne litt klikkelyder fra knærne etter noen økter. Litt som rust. Kvartbøy er veldig quads-spesifikk. Mer vastus lateralis og mindre medialis, enn ATG. Det krever mindre av kjernemuskulaturen, da hofte aldri er så bøyd i utganspunktet, og det krever mindre spredning av lår, og damed mindre vastus medialis og glutes.
Erfaringer og mer subjektivte påstander. 180mm gir et sticking point sånn ca rundt kl 10-11. Får man armen i gang her, så glir resten lettere. Er man på letteste i motbakke og sliter, så man det jobbes hardt for å holde pendelen i gang, slik at man får noe gratis rundt nevnte punkt. Denne jobbingen kjenner jeg godt i rumpe og nedre del av korsrygg. Enda mer rygg på landeveissykkel. Men i knærne, så kjenner jeg absolutt ingenting. No pain whatsoever. Med mindre jeg slipper opp kjernemuskulaturen. Da overfører jeg intensiteten mer til quads/lateralis og kneområdet, mindre til medialis-glutes/korsrygg.
På 130mm eller 170mm i virkeligheten, så brukes mindre hele kroppen og mer bare nevnte deler av lår. Det blir veldig mye å gjøre for disse deler og veldig lite avlastning. Slitasje knær neste. Spesielt om man ikke er ekstrem påpasselig, har en tendens til toedipping i tråkk, veldig lite setback, litt for lang reach og andre småfaktorer.
Så om man kun kan justere på en ting, krankarmer, og ikke krever at en pasient skal bare kjøre på og trene opp det vedkommende er svak i, bytte sykkel, sette på flatbar, stramme opp kjernen, få opp kassa osv..så.....
A: "Jeg har vondt i knær, blir sliten". Lengre krankarmer
B: "Jeg har vondt i korsrygg (merk nedre, altså ikke p.g.a krumming), blir sliten". Kortere armer.
Optimal løsning. 2 like sykler, med 2 ulike kranksett, for variasjonens skyld ?
Jeg har antatt at syklisten har en kroppsbevisst holdning i utgangspunktet. F.eks vil jeg tro at en "slapp" syklist, løs kjerne, vil bruke quads uavhengig av lengde. Og at da vil lengre armer bare forverre kneproblemer. Ser for meg at vedkommende antagelig ville behold sadelhøyden, og dermed bare forsterket toedippingen for å nå ned kl 6
(Er vel egentlig litt mer landeveistema og problematikk dette, enn MTB. Kanskje skulle posta under Trening. Anyway..)
