5-2 dietten.

Hva er det som lagres når man er i kaloriunderskudd?

Akkurat det, er faktisk et interessant spørsmål, selv om du kanskje mener det retorisk. Svaret er vel strengt tatt at vi ikke vet helt sikkert, og at årsakene antakelig er sammensatt. Noen av årsakene er kanskje ganske ubehagelige, som for eksempel at røyking var vanligere og at folk hadde dårligere råd og at mye arbeid måtte gjøres manuelt. En annen sak er at dette antakelig er en myte. Overvekt fantes i høyeste grad, men var antakelig mindre vanlig, særlig blant de yngste.



Dette var vel et temmelig anekdotisk bevis? Det var ikke vanskeligere for deg, slik din kropp og psyke fungerer. Men du har vel aldri vært veldig plaget med kraftig overvekt, har du? På den annen side er det kanskje mer mystisk at du lot disse 10 kiloene krype på, om det er så enkelt, det hele. Helsemessig er det vel best å ha en stabil vekt.

Når det gjelder 5-2-dietten, er det vel med den som med så mye annet: Den er sikkert bra for noen, mens andre ikke vil få den til å fungere. Jeg for min del, har vurdert den, men funnet ut at det ikke vil fungere i min hverdag. Jeg kan ikke jobbe som lærer og være gretten av sult en dag eller to i uka.

Når det gelder overvekt, må jeg si det har vært en merkelig opplevelse å gå fra å ha lett for å gå ned i vekt, til å ha lett for å legge på seg og vanskelig for å gå ned igjen. Noen medisiner ser ut til å ha den effekten. Jeg tror jeg for min del kommer til å ende opp med å akseptere at jeg har blitt overvektig, og sørge for å spise sunt og trene sånn at jeg tar vare på helsa. Noen av oss er tjukke, rett og slett. Vi er faktisk ikke dårligere mennesker av den grunn.

Det skjedde vel før han fann ut at det var enkelt da.

Nettopp dette mener jeg bør tale i mot tesen om at trening er gram og kosthold er kilo. Folk spiste svært kaloririke matvarer før også. Likevel er det rimelig å anta at det var mindre overvekt og færre svært overvektige personer. I mine øyne kan dette kun ha sammenheng med at folk bevegde seg mer gjennom dagen.

Jeg er enig i at 45 min. spinning ikke hjelper hvis du ligger på sofaen hele dagen og gumler potetgull. Men hvis man i tillegg til trening er daglig aktiv på en eller annen måte, er bevegelsen like mange kilo som kostholdet.

Det jeg lurer mest på mht 5-2 dietten er hvordan den er med trening. Jeg går helt tom før lunsj hvis jeg går ned fra 1 to 2 brødskiver. Hvis jeg ikke tilfører kroppen næring etter ca 1.5 timer fysisk aktivitet blir jeg fort veldig slapp og får kramper... Hvis jeg ikke spiser en stor lunsj blir jeg en potetsekk før middag. Mye av teorien går vel også på at den er bra fordi metabolismen senkes - betyr det da at trening er ille siden det fører til økt metabolisme? (Dette er ikke et fagfelt, så er åpen for at jeg kan være helt på jordet)

Tja, fra mitt ståsted (som dog er kun en manns) så er det lite tvil om at man mister vekt om man er aktiv. Om man både er aktiv, og klarer å spise mindre enn man har lyst på / behov for så mister man enda mer vekt.

At man automatisk skulle spise enorme mengder med mat fordi man trener finner jeg merkelig at det skulle være noen automatikk i.

For min del så er det snarer slik at aktivitet sporer til mindre fokus på mat og mer fokus på det jeg holder på med = hindrer trøstespising og sofatrynemodus hvor man til tider har slitt litt med med dytt innpå trynet, det trynet klarer å skyfle unna holdning.

De farligste stundene for min del er når jeg er småsyk, halvveis skadet osv og må forholde meg rolig. Da tripper hodet og man har lett for å ta seg selv i å småspise (kjedespising)

Summen av alt er mat inn - forbruk = resultat. Dette er meget ulikt kan variere fra person til person, og kan nok til tider oppfattes som litt urettferdig (uten at det er noe å støtte seg til og bruke som unnskyldning)

Ifølge Helsedirektoratet spiser vi jo mindre kalorier i snitt i dag enn vi noengang har gjort de siste 30 årene, så det er vel først og fremst aktivitetsnivået som har gått ned.

Her tror jeg du er inne på noe vesentlig.

Hvor sier Helsedirektoratet dette? Jeg spør fordi jeg har hørt det samme, men klarer ikke å finne til utsagnet.

Jeg er uenig hvis vi snakker om å gå opp og ned innenfor en begrenset periode. Da er kostholdet som er den viktigste bidragsyter. Et eksempel:
En grandis gir ca 1300kcal. Hvis du bytter ut denne med mindre energirik mat vil du enkelt kunne spare 7-800kcal på et måltid. Dette tilsvarer en times løpetur i morsjonisttempo. For en som ønsker å gå ned i vekt og som ikke liker å trene, er det MYE værre(i praksis umulig) å løpe en tur hver dag enn å spise annerledes.

Andelen overvektige var stabil frem til ca 1970. Deretter har den økt ganske mye. http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Content_6464&Main_6157=6263:0:25,6306&MainContent_6263=6464:0:25,6307&List_6212=6218:0:25,6317:1:0:0:::0:0&Content_6464=6430:44492::1:6182:4:::0:0

Dette skyldes nok flere ting, men ikke energiinntaket, som har vært stabilt i perioden. Ett generelt lavere aktivitetsnivå i befolkningen ha mye å si over lang tid. Gitt at du bruker 50 kcal mindre hver dag og har i deg samme energimengde vil dette over et år bety 2.5kg+.

Jeg tenker derfor: Skal du slanke deg over en kort periode er kosthold veien å gå. Du klarer ikke trene så mye at det monner skikkelig. På flere års sikt vil aktivitetsnivået være relevant.

Mvh
Tobias

Selvsagt - takk for presiseringen.

Men alt dette må bety at folk ikke hadde samme kalorioverskudd da som nå. Det kan umulig ha skjedd en mutasjon som har endret vår evne til å forbrenne fett. Det skulle igjen bety at det samme kaloriunderskuddet i dag vil gi samme resultat.



Etter hvilket kriterium er dette en myte?





Hvem er det som ikke går ned i vekt med kaloriunderskudd?


Det har jeg heller aldri påstått, men eksternalisering er en sikker oppskrift på IKKE å få løst et problem.

Hvis du skal ha et lavt kaloriinntak uten å bli kjempesulten, kan du ikke spise brød.

Nemlig. Jeg gikk som alle andre og trodde at jeg trente mye og trodde at jeg spiste lite, men dessverre er vi mennesker veldig flinke til å lure oss selv. Det er først når du fører statistikk at du får et reelt bilde av hva du holder på med. Etter ti kilo på over flere år, innså jeg at jeg måtte gå systematisk til verks - så da gjorde jeg det. Lektoren klarer det også hvis han vil. Det er bare et spørsmål om hvor mye man vil.

Noen gode tips til hva man kan hive i seg isteden? Er det bare å lange innpå gulrøtter og broccoli, eller hva finner man på? Blir ofte litt sulten på kveldskvisten selv, og da går det gjerne med litt brød; skulle gjerne funnet noe annet å fylle på med, men har liksom ikke helt funnet noe som funker.

Her

http://helsedirektoratet.no/publikasjone...langversjon.pdf

se tabell side 66

Jeg gikk 5 uker på 1390 kcal/dag og 5 uker på 1320. Når du har gått ned i vekt, går basisforbrenningen din ned fordi du drar på en lettere kropp, så det blir tøffere å holde takten etterhvert. Jeg spiste mye protein og lite fett og karbohydrater - dvs renskåret, mager fisk og kjøtt samt haugevis av grønnsaker. Da klarte jeg det uten å konstant være sulten.

Det der tror jeg er en myte. Formelen gjelder ganske likt for alle.

Så et program om 2 veninner som mente de spiste akkurat det samme, mens den ene gikk opp i vekt og den andre var stabil.

Når de begynte å se nærmere på det, så spiste de rimelig likt men den ene tok litt større porsjoner, en godis bit ekstra osv. Summen av alt dette utgjorde forskjellen.

Dersom energiinntaket overstiger det daglige energiforbruket med 80 kJ (20 kcal) vil dette kunne føre til at kroppsvekten øker med omtrent ett kilo i løpet av ett år (sakset fra matportalen.no). Det tilsvarer vel omtrent en gulerot.

Hvis Lektoren mener at mindre overvekt på 60-tallet er en myte, så har han en annen definisjon av "myte" enn meg:



Fedme blir, som med mange andre ting, lettere å leve med dersom man definerer det som "noe som bare skjer" - men da får man ikke gjort noe med det. Nå er det de som er helt OK med å være overvektig, men for de aller fleste som IKKE er komfortable med det (inkludert meg) er jeg sikker på at å telle kalorier gir resultater.

Ikkje viss pålegget er ein halv boks makrell i tomat.

interessant. Har bara sett lite raskt på några tabeller men en förklaring till övervikt verkar vara att vi spiser mindre poteter och mer kött och gransaker nu

Inte helt lätt att dra några slutsatser från de talen.

Hvis man skal kvantifisere "meget ulikt" så betyr det at innenfor 96% av befolkningen varierer daglig hvileforbrenning statistiskmed 600kcal fra han som har mest til han som har minst.

Det du skrev var "Hvis dette er tilfelle, hvorfor var overvekt nærmest ikke-eksisterende i Norge på 60-tallet?" och talen du visar till motsier väl det?

5% med BMI over 30 är ju endå en del. 45% med en bmi över 25 är ju också en del.

Det är ju klart att det är en ökning men övervikt existerade helt klart också på 60 talet.

"Ikke-eksisterende" er et relativt begrep. 5% dekker min forståelse.


Du antar at alle som ikke er normalvektige, er overvektige?

Betvivlar att de flesta har den förståelsen.

15% är ju inte heller så mycket så då kan vi ju säga att övervikt också är ikke-eksisterande idag.



Ja, när det står i parantes (kmi <25) så antar jag det.

Opps, her fikk jeg qoutet feil!,

Du har et poeng fredriks, men jeg tror vi alle bør og kan ta inn over oss at det finnes flere med overvekt i dag enn på 60 tallet. Mye skyldes inaktivitet og ikke minst tilgang på "godterier", mange bruker mat som en trøst eller et slags substitutt for annet i livet. Kan være mange årsaker, mistrivsel, ensomhet, tap av kjære/nære +++ akkurat som med røyking, snusing, alkohol og annet misbruk.
Også er det mange som rett og slett er alt for glad i mat også.

Enig, jeg brukte helt feil ord, meningen var å skrive "kan variere" fra person til person.

Her leser vi åpenbart statistikken litt forskjellig, Geir.

Selvsagt har andelen overvektige og gjennomsnittlig kroppsvekt gått opp. Men det betyr ikke at overvekt var " nærmest ikke-eksisterende i Norge på 60-tallet". Tvert imot. Selv statistikken viser at 5 % av den mannlige befolkningen på 60-tallet var fet. (Og feilkildene i den statistikken kan vi kanskje la ligge i denne sammenhengen.) Overvekt er altså ikke noe nytt, men har blitt vanligere.

VI kan være enige om at det antakelig ikke er mutasjoner som har inntrådt i denne perioden, så da gjenstår miljøfaktorer. Aktiv trening har blitt vanligere i den voksne befolkningen, og kostholdet har antakelig ikke blitt mer kaloririkt (skjønt vi nok skal ta den siste påstanden med en klype salt). Det er naturlig å tenke på hverdagsaktivitet som en viktig miljøfaktor, men endringer i alkoholvaner og mindre bruk av tobakk, kan nok også spille en rolle. I tillegg er det vel grunn til å tro at sammensetningen av næringsstoffene har endret seg. Tidligere spiste folk mer fisk og langt mindre ferdigmat. Mer omega 6 og mindre omega 3, kan kanskje være én av mange faktorer som påvirker både metabolisme og matlyst. Innetemperatur er en annen sak. Vi har det varmere nå enn på 60-tallet, og kroppen forbrenner mer energi når den må holde varmen oppe. All moderne teknologi har gjort oss mindre aktive i hverdagen, kanskje uten at vi tenker over det.

Så til spørsmålet om vilje og overvekt. Nå vet ikke jeg hvor mye psykologi du har lest, Geir, men du bør kanskje lese deg opp litt på hva vilje og viljestyrke egentlig er. Selvsagt er det mulig for for eksempel meg å gå ned i vekt, men til hvilken pris? Jeg har forpliktelser som krever oppmerksomhet og viljestyrke, både i jobb og privat. Jeg har behov for å lese bøker, både for å danne meg selv som menneske, og for å være en god lærer. Spørsmålet er da hvor mye oppmerksomhet jeg skal rette mot min egen kropp, ut over det å holde meg frisk og sunn. Jeg har, i likhet med de fleste dødelige, begrenset med viljestyrke og arbeidskapasitet. Kanskje litt mindre arbeidskapasitet enn mange, etter en kraftig overarbeiding for noen år siden. Legen min mener det er greit å veie det jeg gjør, så lenge jeg spiser grønnsakene mine og holder meg fysisk aktiv.

Jeg skylder ikke på noen eller noe for overvekten min. Den er der, og jeg vet godt hva jeg kunne ha gjort for å bli kvitt den - om jeg hadde hatt kapasitet. Men når du sier at jeg kan gå ned i vekt om jeg vil, vet du ikke hva du snakker om, og kanskje fordi du har en litt enkel oppfatning av hva vilje egentlig er. Jeg har også vært der at jeg kunne bestemme meg for å gå ned i vekt, og så gjøre det. Det er ikke så lenge siden jeg var 65 kg fordelt på 172 cm, men nå er ikke verden sånn. Nå må jeg bare gjøre hva jeg kan for å begrense overvekten, og håpe på at jeg kan klare å gå ned igjen om ikke for lenge. Kanskje er jeg frisk nok til å slutte med medisiner til våren, og da kan det være ting blir helt annerledes. Kanskje ikke, og da må jeg vel søke en eller annen form for hjelp, for ikke å bli alt for stor. Kanskje kan jeg bli vegetarianer. Uansett tror jeg ikke 5-2-dietten er noe for meg.

Det er den vanlige definisjonen.

Du er i alle fall over gjennomsnittlig god til å finne unskyldninger til og ikke prøve.