Religion og intelligens

Var ute og jogget en liten tur igår, med black sabbath på øret da jeg kom til å filosofere over en ting. Finnes det noen studier på sammenheng mellom religion og intelligens?

https://www.google.no/?gws_rd=cr&ei=iQWAUu6ROaS54wTcqYG4BA#q=study+religion+intelligence

Suprise, suprise. Religiøse er idioter.

De jeg kjenner som religiøse er absolutt intelligente folk. Hvertfall på papiret. Somoftes hardarbeidene og pliktoppfyllende folk, så kan hende de passer godt i skolesammenheng.

Kan hende det er annerledes i Norge enn utland? (eks Usa)

Mvh Ateist

Det er meg bekjent ingenting i disse studiene som støtter den konklusjonen. Noen studier har funnet høyere gjennomsnittsintelligens blant ikke-religiøse enn blant religiøse. Man vil antakelig finne "idioter" og genier i begge grupper. Forklaringen på forskjellen kan naturligvis være at ikke-religiøse mennesker på grunn av sin overlegne intelligens har forstått noe de religiøse ikke har forstått. Eller det kan være sosiale og kulturelle årsaker - for eksempel at religiøsitet samvarierer med andre faktorer. Dessuten er det jo en tendens til at de som lykkes bra har behov for å forklare det med sin egen innsats.

Jeg er svært tvilende til både å bedømme andres intelligens "ved et halvt øye", og ganske tvilende til IQ-begrepet i seg selv, selv om jeg har det gjort det meget bra på slike IQ-tester selv (det finnes mye godt begrunnet kritikk av slike tester, selv om de blir brukt i utstrakt i psykologien.). Bedre er det etter mitt syn å bedømme folks intelligens etter hva de har skapt av kreative nye ideer (og sm har ført til verdier i kroner og øre), som kan betraktes som den høyeste formen for intelligens. Her er det skralt med religion blant dem som har oppnådd gode resultater, og de som sier de er religiøse, har et meget platonisk forhold til sin egen religion. F.eks. var Steve Jobs veldig tilbakeholden med sin Budistiske "overbevisnig". Mye tyder på at han mer hadde en fasinasjon for denne religionen, heller en å ha en sterk overbevisning.

Det som kjennetegner religiøse, og da særlig dem med Ambrehamsk overbevisning er den bombastiskheten de viser når de snakker om sin egen religion, og hvor raskt de blir agressive. De "blir da veldig såret for noe som er veldig viktig for dem". Samtidig klarer ingen å forklare hvilken egenskap de skulle besitte, som andre ikke besitter som skulle tilsi at de helt sikkert vet at det finnes en gudeskikkelse, og at historiene i nettopp deres religion skal være riktige eller tolkes til riktige. Det er derfor ingenting annet som tyder på at grunnen til at de tror så sterkt er noe annet enn et ønske om å tro sterkt. Jeg er agnostiker seg, selv om jeg verken vil kalle det en religion eller et livssyn, men jeg holder det likevel som mer sansynlig at det finnes camembert på utsiden av verdensrommet enn en gudeskikkelse. Denne bombastiskheten, sammen med selvhøytidelighet og pompøst språk så blir det vanskelig å se på (mange av) dem som særlig oppegående. Det blir rett ut komisk når folk fra en religion gir en annen religion langt sterkere medfart enn det generelt sett en ateist gjør, fordi det de andre tror på "er feil", igjen uten å kunne begrunne hvilken egenskap de skulle besitte som skulle tilsi at de satt på sannheten. Ikke alle religiøse snakker om sin mening om andre religioner, men man skulle tro at en slik mening er rimelig propesjonalt med egen bombastiskhet (eller var det eksponensielt?)

På den annen side legger de abrehamske religionene opp til indroktronering (hjernevasking), med repeterende ritualer og fordømming av dem som bryter med ritualene og tradisjonene. Man kommer da inn i en ensporet tankegang. I kristendommen så er det tradisjonelt ansett som en dyd å "jobbe hardt", Dette er en av grunnene til at vi ser amerikanere være lange dager på jobben. Til gjengjeld er det lite krav om hva man gjør, verken av innhold eller mengde.

Skal vi legge fornuften til grunn, så skal det faktisk godt gjøres at man følger en religion der det er sentralt å ha en bedriten holdning til homofile. Glem heller ikke at i bibelen så står det at hvis en mann voldtar en kvinne så skal de gifte seg med hverandre (duden skal også gi faren hennes noen sølvpenger) og aldri skilles igjen. Nå kan man si at dette står i det gamle testamentet, og at det er lite aktuelt i dag. Men guess what, det gjør all hetsen av homofile også. At man velger å følge det ene men ikke det andre er rimelig håpløst. Så, for min del fungerer kristendommen omtrent slik: Man skal være rimelig naiv for å la eventyrene (som i stor grad mangler orginalitet) føre til at man har en degraderende holdning til andre mennesker, samt bombastiskheten man viser i forhold til dette. At man har en gudeoverbevisning i seg selv er ganske anderledes, siden man ofte nekter å godta at kompleksiteten kan oppstå av ingenting. Men igjen, bombastiskheten overbeviser ingen (ihverfall ikke meg). Jeg kan ikke si om det finnes en gud eller ikke, men fra min forståelse og horisont kan jeg verken se en nødvendighet for en gudeskikkelse, eller noen som helst tegn på at det skulle være et slikt vesen. Tvert imot, så er det ikke vanskelig å se hvordan mennesker kan få en tro pga dødsfrykt og forklaring på fenomener de ikke kan forstå. Det er heller ikke vanskelig å forstå at religioner kan vokse på grunn av at det kan brukes som et verktøy til å få makt over andre, spesielt dårene.

Kristendommen er i allefall basert på tro, og dersom man vet helt sikkert så tror man ikke lenger. Derfor er det helt naturlig at de ikke kan forklare dette.

Men det er ikke det jeg kritiserer i seg selv. Selv om de bare tror "uten en begrunnelse", så er det ingen som kan forklare hvordan de kan se det andre ikke ser, og hvorfor mange av dem så bombastisk kan si at andre tar feil. Det er problemet. Det er denne egneskapen de tilsynelatende må ha, som jeg stiller meg svært tvilende til. Forklaringen er ofte: "De som aksepterer gud ser også gud", hvilket er en ringargumentasjon som ikke holder mål. Selv om man skulle velge å ikke bli kristen, så kan man jo bruke de samme egnenskapene de kristene har til å skjønne at det finnes en gud eller ikke. Det er bare at slike egenskaper ikke er påvist, og det er problemet. Da er det hele bare en stor bløff, og motivasjonen er kun å tro for å tro, hvilket ikke ha mye for seg. Da kan man jo lure på om det skorter på intelligensen.

Personlig mener jeg at de skylder en forklaring hvis de går ut og hetser homofile og forteller at alle andre skal havne i helvete, hvis de ikke tror på det samme som seg selv.

Hvis man velger å svare alle store spørsmål med gud, så tror jeg man er litt mindre smart enn de som søker vitenskapeligebevis på ting.

På samme måte alle som tror på spøkelser og ånder så fort det knirker elller banker i et hus, heller ikke er blant de smarteste.

Du mener at det ene utelukker det andre?

Jeg mener det iallfall. Uten at jeg tror det nødvendigvis har sammenheng med å være mer eller mindre smart.

Ja, uten tvil. Det er vel akkurat det som skiller tro og vitenskap.

Her tror jeg du bommer katastrofalt. Det skal da i følge deg feks. ikke kunne eksistere kristne vitenskapsmenn. Vel - det gjør det.

Dessuten har ikke kristne noe mandat til å dømme hvem som skal hvor etter døden, så dette er i såfall misbruk av religion.

Kan du gi noen eksempler på hvor en kristen tro ikke kan forenes med vitenskap?

Min kone er syvendedags adventist (en retning innen kristendommen). Det er en helt klar overvekt av meget høyt utdannede mennesker der. Mange leger som ansees som landets beste innen sine felt f. eks.

Tror ikke det er noen sammenheng. Jeg får en ufattelig sjelefred når jeg er ute i skogen og ser en ildrød sol gå ned i horisonten. Om noen har lyst til å definere denne følelsen til noe abstrakt, f. eks. en gud så anser jeg dem ikke som mindre intelligente.

Jeg tror religion, ekskludert fanatikerne, er en veldig god måte å holde hode, kropp og sjel friske på.

Akkurat det avhenger vel av hvilken variant av kristentroen man snakker om? En biblisist vil ha store problemer med evolusjonsteorien, for eksempel. Jeg vokste opp i Pinsebevegelsen, og der var det svært mange som fornektet evolusjonen. Og det er vel uansett en konflikt mellom tanken på en blind, formålsløs evolusjon og en skapende gud?

Nyere innsikter i nevrologi, som mer eller mindre fastslår at frie valg er en illusjon, kan vanskelig forenes med nyere varianter av protestantisk kristendom, som setter det personlige valget og ansvaret i høysetet. På den annen side passer det svært godt med tradisjonell reformert kristendom, som jo fastholder predestinasjonen...

Et sitat som (ikke kun i denne sammenhengen) bør være av interesse. Jeg vet at man ikke trenger å være troende/praktiserende for å være jøde, men våger meg likevel utpå med en påstand om at alle eksemplene nedenfor ikke utelukkend er representert av jødeateister.

Sannheten er at europeiske jøder er vesentlig smartere enn andre grupper mennesker i gjennomsnitt. Og egentlig er materialismen bare tull. Det er ikke muskelkraft som er den primære form for verdiskapning men intelligens og fornuft. Det å planlegge, organisere og opparbeide seg markedsforståelse og strategi er noe som er meget mentalt krevende. DERFOR er jøder overrepresentert blant de aller rikeste, også den dag i dag. De såkalte oligarkene i Russland for eksempel er stort sett bare jøder. Wall Street er fremdeles overbefolket av jøder. Mange av de rikeste menneskene i verden slik som George Soros er jøder. Jøder gjør det ikke bare bra innen forretningsvirksomhet. De gjør det bra innen ALLE områder som er mentalt krevende. Derfor vinner jøder nobelpriser i bøtter og spann. Derfor er mange av de fremste filmskaperne, komikerne, musikerne og skuespillerne jøder. - See more at: http://onarki.no/blogg/2009/03/en-ubehagelig-sannhet/#sthash.6u9VQsQK.dpuf

Nå glir jeg utpå i en diskusjon der jeg egentlig ikke ønsker å delta, men: Adam og Eva vs. evolusjonsteorien?

Gjelder dette også for ortodokse jøder?

Jeg tror nok at kristne kan få sin vitenskap til å passe inn i sin tro, men jeg tror ikke en ateist klarer å få tro til å passe inn i sin vitenskap.

Her har du nok helt rett GeirK. Kristendommen, er nok av religionene som har tilpasset seg vitenskapen mest.

Så vil man jo selvsagt ha fundamentalister som ikke ville egnet seg til vitenskap. I hvertfall ikke vitenskap, som kolliderer med bibelen. Man kan jo også spørre seg hvilken objektivitet, man har i forskjellige vitenskapelige miljøer. Får jo oftere og oftere en følelse av at forskningsresultater, mer er basert på en agenda enn objektivitet

Selvfølgelig finnes det kristne vitenskapsmenn. Tviler på at mange av de kommer frem til gud, som bekreftelse på en eller annen hypotese de jobber med. Paradokset er at de jobber iherdig med å bevise en hypotese, men bare godtar bibelen som svar på verdens skapelse.

Jeg er nysgjerrig av natur og ønsker å vite hvordan ting fungerer og henger sammen. Å tro blindt på noe uten noen som helst forklaring på usannsynlige aspekter ved det som blir presentert, er unaturlig for meg. Dette gjelder ikke bare religion.

Gode poeng du har, men likevel en interessant greie. De har jo forferdelig mange nobelprisvinnere som folk flest neppe vil mene er et resultat av å "gi makt og innflytelse til sin gruppe".

Jeg tror de fleste kristne klarer å se at skapelsesberetningen søker å forklare HVEM som stod bak ikke hvordan det foregikk i detalj.

Har ikke peil, husket bare på når jeg leste tråden at jeg hadde lest noe en gang om hvor stor andel av nobelprisvinnere som var jøder. Googla litt og fant denne som samsvarte med det jeg hadde lest. Syntes bare det er interessant og vil tippe at at en del av disse jødene er/har vært om ikke nødvendigvis superortodokse, så antakeligvis troende. Men altså enda en gang det å være jøde trenger ikke å ha noenting med tro å gjøre, uten å ha noen navn i farta så vil jeg tro at historien kan vise til mange
og betydningsfulle (også her ) ateister med jødisk bakgrunn.

Gjør det det?

Så da er det ikke meningen at man skal lese Bibelen bokstavelig? ...For hvis man ikke gjør det, kan man selvsagt kombinere en kristen tro med hva som helst.

For meg er Det Nye Testamentet et oppgjør med Det Gamle Testamentet. Jesus mente at man ikke kunne fortsette med øye-for-øye, tann-for-tann etc. Man kan da velge å si at det er Jesu' filosofi man skal leve etter, og ikke å ta de gamle røverhistoriene i Det Gamle Testamentet for god fisk. Ikke røverhistoriene i Det Nye Testamentet heller. Jeg tror ikke en døyt på Gud slik den er beskrevet i de Abrahamske religionene (jeg er tilhenger av Camenbert-teorien), men jeg kan godt like mye av tankegodset Jesus kom med. Dette lar seg også greit forene med vitenskap og selvstendig tenking.

Går man rundt og bruker Det Gamle Testamentet som veiviser i livet, da er man ikke kristen.

Altså... å være ateist betyr bare at man ikke tror på noen av de religionene som finnes i dag. Det betyr ikke at man mener man sitter på den hele og fulle sannheten selv, eller at man avviser at man vil forandre mening i framtiden. Derimot er det svært få religiøse som ser ut til å være villige til å forandre syn på grunnleggende spørsmål. Det er ikke mange kristne som leser "The God Delusion", for å si det sånn. Derimot er det mange ateister som leser både Biblen og andre religiøse skrifter.