Noen astronomer her?

Greia med sorte hull er at de ikke gir fra seg noe elektromagnetisk stråling. (EM-stråling inkluderer varme.) Vi kjenner ikke til noe som klarer å unnslippe hendelses-horisonten (event horizon) til et sort hull. Vi vet de er der fordi elektroner som akselereres inn mot et sort hull gir fra seg EM-stråling. Jo mer energirik stråling jo større akselerasjon.

Hørte forresten en foreleser si at ligningene i den generelle relativitetsteorien blir "reversert" i sorte hull slik at man ikke har bevegelsesfrihet i rom, men i tid. Mange fine kurs på nettet fra store universiteter.

Men hvis vi antar slik som Egil sier at tid er essensen her, så var mer min tankerekke nå at hvis vi antar at når et sort hull blir stort nok, så vil det på en måte "slutte" å være et stort hull og dermed kunne gi fra seg energi.

Ikke EM-stråling, men:

http://en.wikipedia.org/wiki/Hawking_radiation

Det er noko grunnleggande feil viss ein trur at sorte hull blir oppløyst når dei får nok masse/energi til det. Definisjonen av eit sort hull er eit område som har så høg tetthet at gravitasjonskraften trekker så sterkt på alle partiklar at ingenting, ikkje eingang lys, kan slippe ut derifra. Det er imidlertid ein teori om at overflatearealet til det sorte hullet aukar proporsjonalt med entropien (noko som er konsistent med termodynamikkens 0-te lov). Dermed treng ein ikkje bekymre seg for at entropien går i feil retning.

Ellers ser det ut til å vere nødvendig å presisere at universet på ingen måte er stabilt, ei heller er på veg mot ein stabil tilstand. Universet er såkalla "åpent" men veldig nære "flatt" (stabilt). Det betyr at universet til stadigheit utvider seg, styrt av ein ekspansjonsfaktor som ingen sålangt har greidd å ansla med særlig stor grad av sikkerheit. Dermed treng ein ikkje bekymre seg for at entropien blir mindre i galaktisk skala - vi går alle saman ubarmhjertig mot ein større grad av uorden.

Den stadige utvidinga gjeld også vår eigen galakse. Galaksen blir stadig større, og roterer derfor med stadig mindre hastigheit. Galaksen kjem ikkje til å stabilisere seg, ei heller kollapse i eit sort hull: så vidt eg veit er det kun døde stjerner som blir til sorte hull. Galaksar og heile univserset er som sagt i stadig utviding og vil aldri kunne samle seg att til eit sort hull (då måtte isåfall universet ha vore "lukka" i motsetnad til "åpent" eller "flatt" som nevnt tidlegare).

Og dette med at Melkeveien og Andromeda kolliderer kjem av at dei vart danna veldig nære kvarandre, har blitt slengt ut frå kvarandre men blir sakte men sikkert trekt mot kvarandre att (på grunn av deiras gjensidige gravitasjonskraft). Omtrent som når du kastar ein ball i lufta: den vil stige stadig saktere, før den omsider snur og akselererer tilbake mot jorda.

så vidt eg veit er det kun døde stjerner som blir til sorte hull.

Det er noko grunnleggande feil viss ein trur at sorte hull blir oppløyst når dei får nok masse/energi til det. Definisjonen av eit sort hull er eit område som har så høg tetthet at gravitasjonskraften trekker så sterkt på alle partiklar at ingenting, ikkje eingang lys, kan slippe ut derifra. Det er imidlertid ein teori om at overflatearealet til det sorte hullet aukar proporsjonalt med entropien (noko som er konsistent med termodynamikkens 0-te lov). Dermed treng ein ikkje bekymre seg for at entropien går i feil retning.

Og i og med at ingen astronomer har svart oss kan vi kanskje konkludere med at vi endelig har oppdaget en yrkesgruppe som ikke er representert på forumet?

Slik kan det se ut når vår egen galakse kolliderer med den mye større naboen