svenskt perspektiv på norsk mtb

Spørsmål, for en rytter som har et lag og sponsorer, er det en ide å legge inn litt innsats på å bygge nettverk med sportsjournalister i feks aftenposten, vg, dagbladet, nettavisen osv, slik at man kunne få litt oppmerksomhet for seg og sine sponsorer (type ett oppslag i året, burde ikke være umulig)?

Noen som vet hva Gunn Rita har gjort for å bli så god?

100% fokus på¨å være heldøgnsutøver siden nittitallet.

LarsB

Men hvordan hadde hun økonomi til det og hvem var det som trente henne så god

Som mannen over sier. 100% fokusert dag ut dag inn. År etter år. Da på alt fra trening, hvile og mat. Gunn Rita er den råeste utøveren jeg vet om. Alt hun og Kenneth prioriterer er i forhold til syklingen. Da blir du bra.

Hu og Kenneth har satset 100%. Og skaffet de pengene som trengtes. Og sykler du fort så får du penger/opplegg.

Dette har blitt en veldig matnyttig tråd, med mange gode innspill fra mange parter.

Jeg opplever at det er mye som bør forbedres i rundbanemiljøet, men at det også er stor vilje for å få det til, og jeg har inntrykk av at det gjøres veldig mye bra på landslagsnivå, selv om det selvfølgelig alltid vil være forskjellige meninger på hvordan ting skal gjøres for å få det optimale resultatet.

I utformiljøet hadde vi en "krise" i 2009 hvor det ikke fantes et landslag(ble opprettet av Rufus Preiss tidlig samme sesong, men han ga seg etter en samling), det var ingen satsning på klubbnivå, og det hele kulminerte med at arrangør av NM rett og slett ikke hadde noe peiling på hvordan en rittløype burde være, noe som resulterte i at NM ble avlyst samme helgen som det skulle arrangeres. Derfor ble det høsten 2009 kalt inn til krisemøte. På dette møtet fikk ildsjeler og klubber muligheten til å sette seg ned å diskutere fremtiden til norsk utforsykling. Resultatet ble en storstilt satsning på klubbnivå. Gode retningslinjer for hvordan man skal arrangere ritt. GU utfor ble opprettet, og jeg tok over landslaget.
Nå 4 år senere kan vi se tilbake på en enorm utvikling på alle nivåer, hvor utøverene møter engasjerte og kompetente trenere på klubbnivå, trygge og gode rittløyper, landslagsutøvere som presterer bedre og bedre for hvert år, et miljø som trekker i samme retning og en av verdens beste verdenscupløyper.

Kanskje rundbanemiljøet burde kalle inn til et fellesmøte for å diskutere retningen fremover?

Nå som jeg blir en del av rundbanemiljøet som teknikktrener på NTG Lillehammer, ønsker jeg i hvertfall å være en bidragsyter til at hele rundbanemiljøet skal få muligheten til å heve seg i fremtiden, og jeg synes det er veldig positivt at det er økt fokus på bedre teknikk fra mange parter.

Jeg er i den litt spesielle situasjonen at nesten alle rundbaneritt jeg har sett er verdenscupritt. Det eneste norske rittet jeg har sett er faktisk NC på Skullerud i år. En ting jeg reagerte litt på der var det at de fleste tekniske partiene var så smale at det virket veldig vanskelig/umulig å pasere i disse partiene, og det virker på meg som at det viktigste blir å komme først inn i de tekniske partiene, for så å kunne ligge i front å kjøre relativt rolig, siden det var så vanskelig å passere. Hvis det er slik i de andre løypene også, tror jeg det mangler et insentiv til til å fokusere på teknikk, rett og slett fordi det er mye viktigere å ha nok kjørestyrke til å kjøre seg frem i feltet i de lette partiene. Da blir god teknikk redusert til at man sparer krefter i terrenget, i stedet for at det blir en taktisk styrke. Jeg tror at teknikk vil få en viktigere rolle hvis løypene har minst 2 gode spor i størstedelen av løypa.

Jeg opplever at det blandt elevene på NTG er et meget stort ønske om å trene teknikk, og de synes at det rett og slett er veldig moro å kjøre utfordrende teknisk terreng, så jeg har veldig stor tro på de unge lovende, men jeg må innrømme at jeg ble litt skremt over det tekniske nivået på selv flere av de aller raskeste seniorene jeg så på Skullerud. Det blir spennende å følge utviklingen i miljøet de neste årene.

Når det gjelder utstyr, har jeg vanskelig for å forstå hvorfor så mange velger så skjørt utstyr. Det må da være mye bedre å kjøre med litt tyngre utstyr som man er sikker på at holder, fremfor å stadig vekk måtte løpe til langesonen med utstyrskollaps! Er det en ting som er sikkert, er det at utstyret må holde hvis du skal vinne. Ja, jeg tenker på deg Edvard!

Det kommer til å ta lang tid før vi får opp virkelig gode ryttere på herresiden for seniorer, og da er det ekstremt viktig at vi tar veldig godt vare på de unge talentene vi har nå, og gir de lyst til å fortsette med denne fantastiske idretten. Det er dagens ungdom som er fremtidens helter!

For de klubbtrenerene som ønsker å bli bedre som tekniske trenere, vil jeg anbefale en investering i egen kompetanse i form av jevnlige kurs hos kompetente instruktører slik som Aslak eller dirtschool i Skottland. Dette gjelder selvfølgelig også utøvere, men jeg synes det er mye viktigere at klubbtrenerene hever sitt kompetansenivå slik at de igjen kan heve nivået på klubbrytterne.

Lykke til med utviklingen på alle nivåer, og husk at vi er alle på samme lag, selv om vi representerer forskjellige skoler, klubber og lag. Samhandling er nøkkelen til suksess!

HØR HØR folkens. Kunne ikke vært mer enig. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere kjører fulldemper heller.


Ellers syntes jeg det er veldig bra at NTG har fått inn en som skjønner teknikk i terreng. Det trengte NTG veldig i mine øyne.

Dette begynner å bli en av de beste trådene vi har hatt.

Den bør vel kanskje flyttes til trening eller ymse

Takk for det Ole! Jeg tror vi har en veldig fint sammensetning av ulike personligheter og erfaringsgrunnlag på NTG nå. Vi har stadig vekk veldig gode faglige diskusjoner oss trenere i mellom, og selv om vi har forskjellige fokusområder, er vi veldig samstemte om hva som kreves av en terrengsyklist på toppnivå. Jeg møter for eksempel stor forståelse for at teknikk er en viktig komponent, samtidig som at jeg er meget bevisst på at god teknikk uten en sterk kapasitet i grunn ikke vil gi gode resultater. Vi er veldig opptatt av å utvikle komplette utøvere på alle områder, og vi er veldig bevisste på at vi skal utvikle utøverene til å bli best mulig på lang sikt, i stedet for å falle for fristelsen til å trene de på en måte som ville gitt bedre resultater på kort sikt, men som vi mener ikke vil være optimalt i det lange løp.

Kenneth kom inn i Team Gunn-Rita først i 1999/2000. Da hadde Gunn-Rita syklet på heltid i fem år allerede og vunnet ganske mye.
Gunn-Rita var såpass heldig/god at hun tok tredjeplass i det første verdenscuprittet hun deltok på i 1995. At hun ble proff rett etterpå har jo gjort sitt til at hun egentlig aldri har trengt å jobbe seg oppover. Det er litt spesielt.
Rune Høydahl på sin side gikk den harde veien via å reise rundt i Europa med sykkel og ryggsekk og leve fra pengepremie til pengepremie i starten. Garantert skikkelig ufett.
Mange bør se på muligheten til å jobbe i perioder og bosette seg sentralt i Europa i sesongen. Kanskje studere litt fra utlandet, mens man satser, både for å lære noe, men også for å kunne heve stipend og lån.
Start med Sveitscup, Bondesliga, ritt i USA hvis budsjettet tillater det og samle poeng og selvtillit i ritt med litt lavere nivå enn verdenscup.
På nittitallet var den svenske serien blant de bedre i nord-Europa og mange dro dit for matching. Den danske serien er også bra og byr på UCI-poeng.

Jeg kunne ikke unngå å engasjere meg da jeg leste denne tråden.

Som representant hos en av de store utstyrsleverandørene kunne jeg ikke være mere enig i det Bjørn skriver, og som Ole-Christian har blogget iherdig om tidligere. Hvorfor må utstyret være så lett at det ikke holder et ritt engang?

Siden det med økonomi blir tatt opp av flere her, så kan man jo stille seg spørsmålet: hadde vi hatt enda flere ryttere i unge aldersklasser dersom man ikke "måtte ha" en sykkel under 8kg til tiåringen? Det er helt sikkert mange foreldre som har muligheten til å kjøpe sykkel til 30 000+ til den kommende syklisten, men hva med de som ikke har mulighet? Kanskje er det mange talenter som aldri for vist hva de er gode for siden de ikke vil eller har mulighet til å hive seg ut i utstyrshysteriet...

Husk at i alle andre land i verden blir SLX regner som High-end, mens i Norge er det er gruppe som knapt duger til å sykle til butikken.
Folk kommer bort til meg på messer og lurer på om XT-gruppa er god nok for de.. Hallo! XT er topp konkurransekvalitet og også mere holdbar enn XTR. Dagens XT er også ytelsesmessig kanskje bedre enn den gamle XTR, dog noen få gram tyngre. Jeg skal ikke begi meg ut på en utstyrsdiskusjon, og bruker å lese, men ikke svare på diskusjoner vedrørende nettopp dette her på forumet, men her er vi alle ute etter å løfte Norge som sykkelnasjon, og siden utstyr og økonomi går igjen, kunne jeg ikke dy meg :-)

Jeg håper bare ikke at unge lovende syklister faller utenfor fordi de ikke har muligheten til å sykle på XTR, eller XX1, XO for den slags skyld.

Kanskje burde man hatt restriksjoner på hvor lette syklene i yngre aldersklasser kan være, ikke vet jeg.....


Espen Benkø
Shimano Nordic

Slik det har blitt så er det snart høyere nivå i Sveitscup og Bondusliga enn World cup. Er faktisk lettere å få poeng i en del world cup nå.

Ritt man må kjøre er Engelsk cup, Tyrkisk, spansk, portugal etc. Sveits, Frankrike, Tyskland og til dels Italia har blitt stein tøfft og svært svært få Norske har mulighet til poeng der.

Ellers er det som du sier. Den" leteste måten å få det til på kan fort være å flytte nedover og komme inn på et mindre tysk lag feks som dekker kostnaden ved ritt og reise i europa. Det er hvertfall det jeg angrer mest på er at jeg ikke ble med på det Tyske Fuji laget når jeg fikk muligheten.

Det har jo til og med versert historier om gode syklister som takker nei til en slik "proff"-mulighet i Europa fordi laget er sponset av "feil" sykler.

Det tristeste er likevel når de internasjonale sjansene blir rotet bort på grunn av mekaniske tulle-avgjørelser.
Når setepinner knekker, eller ikke sitter fast. Når kranker går opp i liminga eller dekk revner.
Skal man kjempe seg gjennom et spisset internasjonalt felt er man pokka nødt til å ha utstyr som holder. Kommer man bakfra bør man sette opp sykkelen så den tåler en del ugreie sporvalg på veien til fronten av feltet.

Til og med feil hjul har jeg hørt folk har takket nei til "proff" kontrakt. Selv takket jeg nei til Fuji da det var samme året som Team Høydahl startet. Og det var stas å komme på lag med Rune. :-)

Men det du, Bjørn og Espen over nevner er en grunn til at faktisk veldig mange Norske ryttere ikke får resultater. Dette var jo det som ødla for Hovdenes i flere World cup og mesterskap. Kjørte for dårlig utstyr i forhold til kjørestil. Jeg hører hele tiden at folk er så fantastisk tekniske. Men mange av de samme har netopp problemer veldig ofte. Da kjører man rett og slett fortere enn det utstyret tåler og fortere enn teknikken tilsier at man kan.

Får å ta det inn på svenskene igjen. Svenskene er mye mindre bortsjemte enn oss. Kontraktene på utstyr er ganske mye dårligere. OG de sykler med den sykkelen, de hjulene de får så bruker de pengene til feks å dra til Kypros, prøve seg på en world cup etc. Er mye vanligere å se en Svensk rytter i Europa på tur alene enn en Norsk.

Synes det er prisverdig at du setter fokus på (retter fokuset mot?) utstyrsjag og vekthysteri, olechr. Det er sikkert mange årsaker til at det har blitt sånn. Ja, vi er kanskje bortskjemte og har så mye penger her i landet at vi har råd til å kjøpe det dyreste og letteste, men hva er det som ligger i bunnen? Jeg tror det må være noe mer enn at vi kan.

Det er en av mange grunner. Det er mange gale foreldre der ute (faen nå kommer jeg til å få masse mail igjen). Etter det innelegget jeg skrev om utstyrsgale så er det faktisk foreldre som ikke har pratet med meg igjen samt fikk greit med teite mail av foreldre som mente dette var viktig å ha topp utstyr. Så problemet i mange tilfeller er nok at foreldrene vil mer enn ungene. Dette gjør da utslag på utstyr og alt annet ungene driver med.

Det er et ganske mye større problem enn bare utstyr. Det er små feil i mine øyne hele veien fra de er små med satsningen. Nå er det ikke sikkert jeg har rett, men alt feil kan jeg ikke ha gjort. Jeg vet godt hvorfor jeg ikke ble bedre også. Det er fordi jeg syntes det er for gøy å kose meg på sti og for lite gøy å trene. :-P

Jeg kunne hatt et seminar om hva jeg mener om diverse ting og hva som gjøres feil. Og jeg har jo verken statestikk eller forsket på det. Bare obbservert de årene jeg har drevet med sykling.

En del av problemet er at det blir for seriøst for tidelig. Lek går fort fort over til konkurranse og resultat jag. Dette både fra trenere og fra foreldre. Alle sier at de skal bruke god tid til å bygge de opp, mens i neste setning så er det bare snakk om hvordan poden skal bli best. Og det helst i morgen. Da går fokus mer og mer over fra teknikk til intervaller. OG selvsagt gir det veldig effekt. Problemet er at i de 10 årene jeg har syklet (7 på heltid) hvor mange av de super talenetene i 15-18 år sykler nå? Hvor mange av de vant ritt i Norge? Nesten ingen ble seniorer og nesten ingen klarte å være jevnt på pallen i senior over en sesong. Det er de samme mer eller mindre som vinner ritt nå som vant ritt for 10 år siden. De legger nivået for høyt for tidelig. Så når de er juniorer og ting skal begynne å gire opp er de allerede litt på vei ned. Så går det et år eller 2 i U 23 så er de ferdig.

Realiteten er når de er 18 så er det fortsatt 7 år med bein hard jobbing og prioriteringer som skal til. Hvis man da allerede er litt lei så glem det.

En annen ting er at man MÅ bli litt mer realistisk. Det er ikke noe vits å snakke om å kjøre ute når man ikke vinner ritt i norge en gang. Alle snakker om å kjøre ute og få poeng. Men hva skal de med poeng når de ikke er gode nok. Er jo knappt en eneste rytter som javnt over er på pallen her hjemme en gang. Er jo ikke noe hemmelighet at Norgescupen der går det ikke fort om dagen. Når man ikke klarer å være jevnt på pallen der så har man ikke noe ute å gjøre. Hvertfall ikke noe lengre enn danmark eller Sverige. Når man der vinner så kan man prøve seg videre. Jeg var ikke bra nok til dette selv. Jeg brukte for mange år på å røre rundt i nivåer som var for høye. Var kun siste året jeg plukket jevnt med poeng selv i de største cupene. Men da vant jeg også stort sett her hjemme selv på en dårlig dag. Jeg trur det er mange som kan ha godt av å høre litt på de som har kjørt i senior klassen. Akkurat som jeg burde ha hørt mer på Rune den gangen. Så burde de unge høre mer på oss som faktisk har prøvd det. For en ting er når du står der med begge beina i det. En annen ting når du kan se tilbake samt se det fra et annet ståsted.

Når utstyret og realitetssjekken er på plass så starter alle de andre tingene som skal til for å få det til. Men det må en holdningsendring til rundt i klubber, NCF og andre steder. Vi og rytterne må faktisk se hvor vi står nå og være jævlig ærlig om det. Og så jobbe fra der man er, ikke der man trur vi er. For noen år så lo vi av danskene når de startet UCI cupen sin. Men nå begynner det å komme unge talenter som kjører fort i world cup og mesterskap. De har jobbet det opp over noen år.

Dette er hvertfall helt riktig..
Først må man trene skikkelig, her har de fleste litt å gå på.
Så må man bli seriøs på alt det andre, eks mat og vekt. (5kg fett f.eks gir ikke trøkk. Selv om vekt gjerne er et ømfintlig tema, velger jeg å være realist å kalle en spade for en spade)
Så kan man jo hvertfall komme på pallen i de UCI ritta som går i Norge. Da har man jo plutselig bra med poeng.
Og så kan man jo kjøre litt Bundesliga/BMC cup og få flere poeng siden man var god nok til å vinne de nevnte ritta hjemme.
Så bør man bli tatt ut til landslag og kjøre WC

De siste årene har faktisk noen starta med det siste.

Angående utstyr så har det jo tatt helt av..
Og viktigheten av det er jo latterlig oppskrytt! På ski er du jo faktisk sjanseløs uten gode ski, men har du 1 kg tyngre sykkel i en rundbane løype spiller jo det ingen rolle.. Er ikke mye vits i lett sykkel hvis man ikke kommer til mål..
Klar over at jeg står og sjonglerer med stein i et gigantisk glasshus her nå, siden jeg er (hvertfall har vært) vekthore selv, men jeg skiller i allefall klart på hvilke ritt som kjøres..
Marathonritt med flust av høydemeter og lite terreng: wattmåler og lette hjul.
Etapperitt: wattmåler, men veldig safe på alt som kan feile, eks snakeskin dekk, solid styre/stem/sete og solide hjul med kvalitetsnav.
De gangene hun har beveget seg i en rundbaneløype er utstyret som til et etapperitt..
For eksempel så har jeg jo sett flere kjørt ritt med pariserhjul og Tufo XC2 når det er gjørmete, mens reservehjula i langesonen står med gjørmedekk. Men det var jo treningshjul så kunne jo ikke kjøre med det.. Da har du skjønt det gitt..
Var og så på landevei i Trondheim og der er det jo helt ille.. Interessert i utstyr som jeg er så la jeg jo merke til en junior før start.. Nye shimano srm'n som knapt er i salg ennå og flotte hjul, tenkte jo han har jo i allefall utstyret i orden.. Så et par runder senere fikk han trøbbel med sykkeln, ny sykkel var klar, jaggu samme utstyret på den og..

Dette er faktisk ikke tull og skjer hele tiden :-P

Det virker åpenbart at noen ikke skjønner hva de (eller ungen) driver med. Er vi tilbake på dette med tankesett og en underlig, særnorsk oppfatning av hva terrengsykling egentlig handler om?

Jeg skal ikke gni noe inn, men jeg må innrømme at jeg ble litt frustrert da jeg leste dette etter årets maraton-VM:



Hvilken setepinne brukte Borghild her?

Fortjener spørsmålet:
I den løypa var lett sykkel litt mer aktuelt da det i praksis var et grusritt med unntak av siste halvtimen og ekstremt med høydemeter.. Så da tok flere litt sjanser med utstyret der.
Pinnen var en Schmolke pinne, SL versjon (ikke letteste utgave).. Har kjørt med disse pinnene mange år, også den letteste typen uten problemer, men nå fikk den et slag den ikke tålte.. En kraftigere pinne ville kanskje tålt slaget..
Gunn Rita tok en sjanse og sykla med pariser og maxxis flyweight, punga ikke og vant..
Lakata kjørte med verktøyskrin omtrent, men Sauser ikke hadde med seg slange engang..
All or nothing var vel tanken til de..
Hvor mye teknisk har Borghild hatt siden hun starta å sykle?
Det er veldig veldig lite, at hun fikk det i VM er selvsagt dumt, men shit happens.. Hadde hun hatt trøbbel annahver helg med for lett utstyr hadde det vært noe annet. De 5-6 beste var bedre uansett den dagenog kanskje en 6-7. plass var mulig. Men 7. eller 12. plass det spiller ikke all verdens rolle.. Hadde det vært en pallplass som røk hadde det vært svært bittert, men det var uansett ikke innenfor rekkevidde.

Utstyr i rundbane ritt og på klatreritt i Europa bør ikke være det samme..
Har du 4000 høydemeter på grus kjører man gjerne lettere utstyr enn gjørmeritt på rundbane..

Og det viktigste..
Hva man bør gjøre og hva jeg/vi har gjort er ikke alltid det samme..
Å gamble med utstyret er sjelden lurt og for det om man har gjort noe annet tidligere selv, så er det fortsatt lov å uttale seg om hva man mener bør gjøres..
Samme med olechr det. Mye av det han sier her nå har han jo lært av å gjøre det feil selv, samme som jeg har lært mye av å gjøre feil med utstyret (men da på egen sykkel, svært svært sjelden på hennes.)

Helt klart. Og mitt spørsmål til deg var i beste mening. Men voksne menn som oss med god oversikt i utstyrsjungelen skylder de unge å gå foran med gode eksempler. Synes f.eks det er flott når Rune har syklet mange ritt med en relativt rimelig alu-halvdemper.

Bygging av lettvektssykler for publisering på internett må gjerne være en egen gren, men den må ikke forveksles med bygging av funksjonellt konkurranseverktøy.
At det f.eks sykles med Speed Needle-sete av flere på terrenglandslaget virker på med lite gjennomtenkt. En ting er at setet kan knekke, en annen ting er risikoen for å skade seg i møte med setets skarpe bakkant i et fall.

Hvordan klarte en god tråd, igjen å bli en tullete utstyrdiskusjon?

Som det bruker å være, olechr begynte, jeg hev meg på og redaktøren likeså..

Synes fortsatt tråden er relevant. Temaet er hvorfor svensker får det til, mens vi nordmenn kåler det til.
At vi graver oss ned i utstyrbekymringer er en av flere grunner.

Dette lurer jeg litt på. Dette har vært uttalt av landslagsledelsen også. Hva er det som ikke er optimalt på lang sikt, med å trene for bedre resultater på kort sikt? Kan forstå at man kan tyne motivasjonen for mye, men dette trenger jo ikke være det samme.

Ser bare at de gjør litt motsatt både i Danmark, Frankrike og Sveits. Selvsagt har f.eks frankrike mange fler å ta av, så det er ikke så farlig, om mange faller fra. Men Danmark og Sveits, burde være godt sammenlignbart. Der matcher de til og med de yngste mye hardere fra tidlig alder. Ser bl.a. at de har opp mot 1 times rundbaneritt for U13 (M11-12). de rangeres fra 6-7 års alder. NTG, er tross alt fra 16 år og eldre. I andre idretter, er det ikke uvanlig at folk sendes til VM/OL fra 16-17 års alder.

Får liksom en følelse av at det ikke er helt samstemt på hva som gir resultater på NTG/landslag og f.eks i Danmark og Sveits

Jeg er enig med mye av det olechr sier. Men jeg syns du er litt inkonsekvent:

Du sier at det viktigste er å ha det gøy, opp til iallefall (?) junior. Samtidig gjør du et poeng av at det er så dumt at den mest lovende junioren satser langrenn, uten at du nevner de fire andre som faktisk kom blant de 20 beste i Hafjell. Erik NR var bare 50 sek bak Augdal, og når vi vet at de andre tre (Torjus, Erik H og Audun) har kjørt skulder mot skulder (og vel så det) med Erik hele sesongen, så vil jeg si at ingen av disse ligger veldig langt bak Augdal.

Jeg har ikke full kontroll på hvordan de tre andre har trent opp gjennom ungdomsårene, men jeg vet i alle fall at Erik NR har vært i en langrennsklubb hvor nettopp dette med bygging av miljø, å ha det gøy med sin idrett osv. har vært grunnpillarer. Eksempelvis så topper ikke Byåsen IL stafettlag før de er i juniorklassen (med unntak av KM stafett, hvor ett lag blir toppet fra 15-årsalderen). Treningsfilosofien i TVK er den samme, i hvertfall på terrengsiden.

Jeg har en mistanke (NB! Dette er bare noe jeg tror, ikke vet!) at Augdal har hatt et hardere treningsregime i tidligere alder enn de andre. Jeg er sikker på at dersom Byåsen IL hadde ønsket det, så hadde vi lett klart å få ungdommene til å gå fortere på ski i de yngre årsklassene - men da hadde vi mistet mange på veien. "Flest mulig - lengst mulig" er ett av mottoene, og vi vil heller at de skal drive med sin idrett til de har passert 16+, enn at de skal bli kretsmestere når de er 15. Hvis min antagelse om Augdals trening er korrekt, så er han et eksempel på en utøver som dette har passet for. Men dessverre så har jeg sett mange eksempler på ungdommer som har blitt kjørt for hardt, og som av den grunn slutter tidlig. Enten fordi de går lei, eller mister motivasjonen når de møter motgang (hvis du alltid vinner, så er det litt tøft når de andre tar deg igjen og du blir nr 5).

Hva er så mitt poeng?
-Framtiden for XCO i Norge ser ikke helt mørk ut
-Juniorene kunne vært enda bedre i dag med hardere trening - men da hadde det vært færre med
-Klubbene må drive sitt arbeid etter prinsippet "flest mulig, lengst mulig", ikke etter å skape vinnere i ungdomsklassene.

GardS:
Jeg tror ikke vi har råd til å kjøre et slikt regime som du sier at Danmark og Sveits har. Da vil vi for det første slite med å få rekruttert inn unger etter at de har passert 10-11 år, i tillegg til at vi vil miste mange på veien. Jeg tror vi må være meget tålmodige, både mtp å bygge opp XCO som idrettsgren i Norge, og det å beholde idrettsglede og motivasjon i de vanskelige ungdomsårene.