Rammemateriale og komfort. Rare påstander.

Hvorfor påstås det stadig at noen rammematerialer er mer komfortable enn andre? Dette har da vitterlig ingen basis i virkeligheten, og sykkelorakler som Sheldon Brown og Grant Petersen sier også det samme. Men selv her på Terrengsykkels forum får man høre det samme stadig vekk. Hvorfor?

Hele poenget er at ulike materialer gir en konstruktør ulike muligheter.

En aluramme må ha tykkere og stivere rør, fordi alu har mye lavere grense for varig deformering/utmatting.

En stålramme er motsatt. Fjærstål, tåler mye bevegelse.

Dermed er det enklere å lage en komfortabel stålramme enn å lage en komfortabel aluramme.

E

Nettopp og få konstruktører har behov for å jobbe mot det som blir ansett til å være materialets 'egenskaper'.
Det er vel kanskje carbon som er mest nøytralt sånt sett.

Tja. Salige Sheldon sier jo at det bare er tull at rammer får ulike egenskaper utfra hvilket materiale man bruker. Han sier det ligger i konstruksjonen og utnyttelsen av materialenes egenskaper.

Petersen snakker om absorbering av slag og rystelser. Og der har jo selvsagt dekkene mye mer å si på en landeveissykkel.

Karbon er en kompositt så det kan ikke lett sammenlignes med metaller da det har fiberetning. Metaller har (tilnærmet) like egenskaper i alle retninger.

Man må skille mellom egenskapene til selve materialet og på ei ramme bygget av dette. Det er liten tvil om at aluminiumsrammer ofte føles "harsh" mens stål er mer tilgivende.
Stål er stivere enn både titan og aluminium, aluminium har faktisk den laveste stivheten av de tre. Men aluminium er et lettmetall noe de to andre ikke er, derfor brukes mer materiale i ei aluminiumsramme enn i ei stålramme og resulatet blir ei stivere ramme. Særlig det faktum at rørene oftest har en mye større diameter gir dramatisk øket stivhet.
Titan har svært høy styrke og derfor brukes det minimalt materiale i ei slik ramme. Typisk mindre diameter på rørene (ganske likt stål) og tynne rørvegger (samme som stål eller enda litt tynnere).
Både stål og titan har gode utmattingsegenskaper, aluminium har ingen fast utmattingsgrense slik feks. stål har og er derfor langt mer utsatt for tretthetsbrudd. Strekkfastheten til de alulegeringene brukt på sykler er ganske høy, faktisk på høyde med mange lavlegerte stålkvaliteter men pga. faren for utmatting blir det risikabelt å bruke så lite materiale som i ei stålramme og man må uansett opp med rørdiametrene siden stivheten til selve materialet bare er ca. 1/3 av stivheten til stål. Karbon har jo omtrent overtatt helt på de letteste rammene til konkurransebruk, og det er kanskje like greit siden superlette alurammer havarerte ganske ofte pga. tretthet.

De beste stålrørene er jo sinnsyke materialer egentlig. Varmehardbart fjærstål.

Stiller i en helt annen liga enn alurørene som brukes i sykkelrammer.

Scot Nicol har en gammel og god artikkel om materialer.

http://www.strongframes.com/more_stuff/materials_tech/metallurgy/

Selv vanlig 4130 syns jeg er et flott materiale, i sin tid var dette high tech, i mellomkrigsåra var det bare noen få som kunne framstille dette stålet (bla. vårt broderfolk i øst) og det ble bla. brukt til flydeler.

Sheldons poeng er at man kan bygge inn de prioriterte egenskaper man ønsker i en sykkel med de fleste materialer.

Det er sikkert like mange eksempler på at stålrammer er stive og harde som karbon eller alu (jeg har en av dem). Det eneste er at stål har blitt brukt i rammer som har mer ettergivende egenskaper de siste 30 åra og derfor oppfattes stål som komfortable og ettergivende. Og det er jo sikkert fordi det oppfattes til å ikke kunne konkurrere med alu eller karbon på vekt i forhold til stivhet.

Litt drodling fra min side, jeg er ingen ekspert på materialer:

En av fordelene med moderne karbonrammeproduksjon er jo at det er lett ("lett") å lage en ramme med ønskede egenskaper. Se for eksempel på kjedestag, som kanskje skal være tykke i sideretningen først, men ha litt vertikal fleks, så mere nøytral/rund siste halvdel. Slikt er mulig med stål også, men jeg tipper det er mye mer arbeid. Vil tro det er lettere å kontrollert deformere/forme aluminium enn stål/titan.

Så hvis vi bare kjøper (og det gjør jeg) at man får til det meste med de fleste materialer, velger man det materialet og metoden som gjør det enklest sett ut fra masseproduksjon.

Fordi de fleste mennesker er lettlurte selvbedragre. Bare se på dem som også tror at de hører forskjell på Hi-Fi-forsterkere, blir friske av piller uten virkestoff, etc

Hva mener du med, dem som tror de hører forskjell på Hi-Fi-forsterkere?

Jeg mener iallefall at det er lett å høre forskjell på endel forsterkere. Små billige forsterkere har tynn lyd, og trives på lave volum. Større forsterkere klarer å spille med mer dynamikk, samt mye høyere volum.

Jeg mener nå at det så og si er et faktum at det iallefall er typiske forskjeller på ramemmaterialer. Stål har holdbarhet, comfort, føles stødig, noe ekstra tyngde. Aluminium er lett, responsivt, ganske stivt. Carbon er mer high-tec, og brukt rett kan det dempe vibrasjoner, være lett, men samtidig responsivt.

Sanne klisjeer, spør du meg.

Det er riktig at en større forsterker kan spille høyere og dermed gjengi dynamikk - fordi de kan levere mer effekt innenfor det lineære området. Utsagnet gjelder to forsterkere som begge opererer innenfor det lineære området og spiller med samme effekt på de samme høyttalerne. Men den diskusjonen tror jeg vi skal ta i en egen tråd.

Hvordan konkluderer du med at dette er tilfelle?

Det gir seg vel selv hvor dette kommer fra?

Tyske Mountainbike Magazin gjennomførte i 2006 en blindfoldtest på kamuflerte HT-rammer av ulikt materiale der testerne skulle kåre den mest populære ramma samt gjette på rammenes materiale. Komponentene var identiske mens rammene var laget av stål, titan (Seven Sola), alu, scandium, alu/karbon og karbon (Scott) og popularitetsvinneren blant garva testere ble scandium-ramma: ren Taiwan-hyllevare fra Rose.de

Generelt var konklusjonen at testerne tok feil langt mer enn man hadde regnet med på forhånd og at de gikk etter gjengse klisjeer som gjerne knyttes til materialet - og bommet. Fasit: "bra" rammemateriale må på ingen måte også resultere i en bra ramme eller "dårlig" materiale nødvendigvis i en dårlig ramme.

Stemmer konstruksjon og geometri, faller også sykkelen i smak. Noe som tydeligvis også gjaldt for low-bling Rose-ramma den gang.

Martin

Ja, det burde vært i en annen tråd. Men noe jeg selv synes det er greit å ha fokus på er størrelsen på lydbilde. Da om man vil ha lyden mellom høyttalerne på lavt volum, eller mer detaljer (som forhåpentligvis gir luftighet), og høyere volum.