Fra sykling til løping - lårvondt!

Har bestemt meg for å begynne å løpe så smått igjen.

Den siste tiden har det definitivt gått mest i sykling. Da jeg snøret på løpeskoene her forleden og satte i vei i rolig tempo, begynte det etterhvert å knyte seg i fremsiden av begge lårene. Ikke kramper helt, men kunne nesten kjennes sånn ut, og en brennende følelse. Etterpå var fremsiden av lårene veldig stivt.

Noen som har opplevd noe liknende og vet hva man kan gjøre for å motvirke dette?

Jeg hadde bare med meg joggesko og ikke sykkel på årets ferie, og jeg opplevde akkurat det samme. Jeg var stiv på fremsiden av lårene i flere dager etter løping (det ble bare to turer, så jeg vet ikke om det kanskje hadde blitt bedre etter flere turer).

Helt vanlig for min del om jeg ikke har løpt på en stund. Trikset er å starte forsiktig og jobbe seg opp i varighet og intensitet. Første tur kan godt være helt rolig i maks 20 minutter, og gjerne på mykt underlag.

Jeg opplever akkurat det samme, noen ganger blir det så ille at jeg nesten ikke kan gå.

Derfor prøver jeg å løpe minst en gang i uka året rundt, da går det stort sett greit

Opplever det samme som Sigmund1.
Måtte rett og slett stoppe å løpe flere ganger pga smerte.

Gjorde faktisk vondt å gå også.
Virker å være en vanesak altså, kanskje man også bør bli flinkere til å tøye ut

Jeg har bare syklet og så godt som ikke løpt overhodet de siste 4 årene og opplever akkurat det samme.

Jeg opplever det som et tilvenningsproblem, musklene har blitt vant til det rolige, jevne/seige bevegelsesmønsteret fra sykling og takler ikke den eksplosive innsatsen som løpingen krever, jeg føler at det er støtene fra underlaget som "slår istykker" muskularuren på framsiden av lårene.

Hadde en raptus i fjor hvor jeg skulle begynne å løpe litt, men opplevde at jeg ble så støl etter løpeturene at jeg ikke kunne løpe på en uke og klarte således aldri å bli tilvent løping igjen. Har nå funnet ut at underlaget er alfa og omega (for min del), løper jeg på skogbunn og/eller går rolig i nedoverbakkene tåler jeg fint en times løping.

Opplever det samme hver høst når jeg går over til løping som treningsform. Det går seg til etter en ukes tid med løping.

Det verste jeg har vært ut for var for noen år siden da jeg hoppet av sykkelen i starten av oktober og skulle løpe New York maraton i november. Begynte med å løpe en vei og sykle motsatt til/fra jobb (12,5 km). Måtte ta heis opp fra garderoben den første uka. Gikk greit etter det.

Ikke ukjent når en prøver å spare knær ved å unngå løping - før man allikevel tar seg en tur... Blir det samme med styrketrening om man har opphold og begynner igjen. Selvfølgelig helt ufarlig - og litt godt... Mao - du kan ikke unngå det, men du kan bøte på det ved å være aktiv dagen etter eller to dager etter (når det som regel er værst). Min erfaring er gjerne samme eller nokså lik aktivitet - rolig med tøying og egenmassasje etterpå. Avhengig av hva du velger kan det være en kort joggetur eller en lengre gåtur - gjerne på mykt underlag. Du kan også gjøre andre aktiviteter som sykling. Begge deler funker for meg da poenget er å få blodgjennomstrømming. Å unngå aktivitet til ømheten er borte er ikke noe poeng. Men det er et poeng med uttøying (streching) og egenmassasje.

Blir det for ille under den første løpeturen får man heller gå ned til gåing underveis. Regelmessig løping eller ingen løping er nok lurt som sigmund1 sier.

Samme hos meg også. Løp opp på et fjell i Lofoten i sommer, og var bare så vidt jeg klarte å komme meg ned igjen. Var litt svett da...

Har akkurat samme problem... løper jeg oppover f.eks i skogen merker jeg ingenting men nå jeg skal ned kommer ganske kraftige smerter.. ofte så ille at jeg knapt klarer å gå... hadde aldri slike problem før jeg begynnte med sykling... antar det er en sammenheng. Har funnet ut at det beste er å ta det gradvis og forsiktig i starten når jeg går over fra bare sykkel til noe løping på høsten.

Kanskje det bare er alderen som begynner å tynge?

27 år.......håper ikke det er alderen:) men fant et grått hår her forleden også....Hm...

Tok en løpetur til idag.
Gikk fort i starten som oppvarming og løp så jevnt rolig. Gikk i nedoverbakkene, løp ikke.
Opplevde at smertene kom men ikke like fort. Men når de først kom så var det sjanseløst å fortsette å løpe.

Kaller det et fremskritt, om enn et ganske lite ett

Det er ikke lik type belastning i løp og sykkel. Løping, spesielt nedover, er eksentrisk belastning. Musklene prøver å holde igjen en utvidelse. Sykling er konsentrisk, musklene trekker seg sammen. Eksentrisk ødelegger flere musklefibre enn konsentrisk, og krever en tilvenning.

Vil det f.eks være lurt å begynne tilvenningen på tredemølle, eller er det best å løpe på flatt underlag i marka/skogen?

Har tilgang på treningssenter i tilknytning jobben, og da er jo tredemølle lett tilgjengelig

Tredemølleløping er relativt monotont, og derfor belastande. Om du har mulighet til å ta løpsøktene på sti/skogsvei så er nok det meir skånsomt både pga ettergivande underlag, men primært pga at det ujamne underlaget gjer at du unngår så "monoton" belastning.

Også får du med deg frisk luft og fin natur!

Jeg støtter stiløping som beste alternativ. For meg har det ofså hjulpet å unngå nedoverbakker og løpe ekstremt sakte første gangen.

Jeg løper også, men har ikke opplevd akkurat dette problemet. Har derimot hatt en del andre vondter i leggen etter løpefrie perioder, men som har dempet seg etterhvert. Er vel tilvenning.

Har løpt med mer eller mindre jevne mellomrom de siste årene, og har greit tålt løpeøkter innimellom syklingen. I sommer har det derimot vært et lengre opphold helt til tok en 9 km tur nå på lørdag. I dag fire dager etter sitter den fremdeles i beina og raserte dagens intervalløkt. Nå får joggeskoene stå parkert til etter Birken og så får jeg begynne fra bunnen igjen.

Alt handler om tilvenning. Jeg har løpt mye de siste to måneder etter å nesten ikke ha løpt på 2 år. De første ukene ble jeg stiv og støl etter bare en kort løpetur. Nå på lørdag løp jeg 32 km asfalt uten at jeg merket det nevneverdig dagen etter.

Altså progresjon både på lengde og underlag.

Nå har jeg gitt dette med tilvenning litt tid, og deler av mine erfaringer.

Begynte rolig. Det vil si rolig løping, vil vel heller kalle det jogging. Nedoverbakker ble gått, ikke løpt. Erfarte at det var lurt å begynne med å gå som oppvarming, gjerne gå i et kvarters tid.

Etter litt tid med dette, er jeg å kommet dit at det er greit å løpe også nedover, men må ta det litt roligere nedover. Ellers er det bare å gi gass. Underlaget er litt asfalt, og mest sti/grus. Stiene på Bygdøy er morsomme å løpe og underlaget er mykt. Dessuten er jo stiløping bra for stabilitetsmusklene beina. Asfalt går i små mengder av gangen. Kjenner det greit i knærne etter lengre asfaltstrekker. Har dårlige knær fra før...

Men: de løpeturene som har vært desidert raskest, og med best følelse, er de som fant sted rett etter en sykkeltur/sykkeltrening. Har nok å gjøre med at beina er gode og varme og musklene er elastiske nok til å tåle litt mer påkjenning. Dette vil jo også gjøre tilvenningen litt enklere og ikke like belastende (for fytte helvete så vondt det gjorde i lårene de første gangene jeg løp!!!)

De siste gangene jeg har løpt har jeg enten tatt 40min på rulla først i moderat tempo, eller bakkeintervaller på terrenghjulingen og så en lengre rolig løpetur etterpå. Funker!

Jeg har det stikk motsatt. Når jeg skal løpe etter en 3 timers sykkeltur, er beina som å flytte betongsøyler. Jeg bruker ihvertfall 3 km før beina kommer i løpemodus.

Ja, men prøv å gå først.
Også virker tre timer sykling før løping litt mye. Aldri prøvd det selv hvertfall

Veldig riktig å gå nedover hvis du har knetrøbbel! Det å bremse ga meg supervondt i begynnelsen. Er fortsatt forsiktig nedover selv om resten har tålt årevis med 4-7 mil asfalt i uka.