Til å begynne med skal jeg si et stort takk til Strava for deres geniale Instagram-kobling, som gjør at man må stoppe og ta bilder hele tiden isteden for å få tungen i eikene i klatringene.
Dagens tur startet hjemmefra med omtrent 600 høydemeter nedoverbakke for å komme til sjøen. Planen var nemlig å se hvor høy oppoverbakke jeg får til hvis jeg starter fra stranden. Så jeg satte sykkelen i vannkanten og kalibrerte høyden på GPS-en til 0 meter.
25 deilige grader på stranden:
Så begynte oppturen, først med en slak oppoverbakke gjennom dalen inn til Pigna, hvor det ble et kort is- og kaffestopp. Deretter begynte moroa:
Og moroa fortsatte først til Colle Langan, på 1130 meter. Derfra svinger man rett inn på neste oppoverbakke som tar en til Colla Melosa og Rifugio Allavena på 1545 meter. Og så er det egentlig slutt på moroa, fordi det er slutt på asfalten. Men nå var det jo snakk om å se hvor høyt jeg kunne komme. Jeg har syklet videre opp den militære anleggsveien et par ganger før, men ikke med 23 mm-dekk. Det var ikke så ille oppover, selv om det måtte gå sakte. Men jeg gruet meg til å sykle nedover igjen, med tanke på gjennomslag og punktering. Så når tåken og kulden i tillegg kom og tok meg så bestemte jeg meg for å gi meg ved neste hundremeter:
Da hadde jeg akkurat passert 1700 meter og GPS-en kunne avsløre at det ikke var mange høydemeter nedover siden sjøen:
Jeg snudde, tok meg veeeldig forsiktig ned til Rifugio Allavena igjen og koste meg med et stykke pai og en brus før jeg trillet videre ned til neste oppoverbakke.
Her oppe i høyden er skogen veldig fin akkurat nå, med nyutslåtte blader på trærne. Dette kunne nytes i fulle trekk opp den litt småharde klatringen til Monte Ceppo:
Vel oppe på veiens høyeste punkt var det bare å la nedoverbakken ta over og slappe av. Nja, ikke helt. Rundt en sving lå det plutselig et stort steinblokk midt i veien. Litt videre og enda en kampestein. Og etter den et stort vindfall som sperret veien:
Nuvel, jeg banet meg vei gjennom kvister og greiner og satte meg på sykkelen igjen, og kom noen titalls meter før det var stopp igjen grunnet neste vindfall. Dette gjentok seg så over en strekning på en halv kilometer, med totalt et tredvetalls vindfall. Noen av dem hadde store steinblokker hengende i røttene fem meter opp i skråningen og jeg klatret og krabbet meg gjennom med stor forsiktighet.
Etter ti minutters slikt plunder begynte det endelig å vise seg avsagde vindfall. Jeg hadde kommet til der arbeidslaget hadde avsluttet jobbet for i dag fra andre kanten, og kunne nå trille uforstyrret videre ned til starten av neste bakke, opp Monte Bignone. Det er en snill klatring som ble mer som en hvilepause.
Ned neste bakke og til slutt op den siste lille klatringen til toppen av "hjemmeklatrebakken" og så en halvmils trilling til målstreken, som er ved kirketårnet midt i bildet:
En veldig bra tur, og selv om jeg slo min rekord både for antall høydemeter på én dag og for høyest sammenhengende klatring (bortsett fra litt is, kaffe og fotografering), så har jeg latt det stå igjen et par hundre høydemeter på toppen til neste rekordforsøk. Det blir ikke i morgen...
Og selvfølgelig finnes det en Stravalogg som viser hvor sakte jeg syklet:
http://app.strava.com/activities/52127874
