Er setebeltet for kort, eller mannen for feit?

Ok. Si at jeg veier 170 kilo og allerede har gått ned 20 kilo. I morgen skal jeg ta bussen til ernæringsfysiologen for å få hjelp til å spise riktig. Deretter skal jeg til fysioterapeut for å få hjelp til å trene riktig. Hvordan foreslår du at jeg går ned 70 kilo fra i dag til i morgen? Eller til de neste 5 timene hos de nevnte fagfolkene?

Hvordan vet du at personen du i avsky ser tar 2 seter og ikke får på seg beltet ikke allerede har gjort en endring i livet sitt. Kanskje vedkommende har tatt av 40-45 kilo allerede og er på god vei ut av uføret.

Synes du virkelig det er greit å nekte disse å kjøre buss på en sikker måte. Eller, om jeg leser deg riktig, ikke tillate dem å kjøre buss i det hele tatt?

Greit, hver enkelt skal ikke tilpasse sin hverdag til noen som helst med "spesielle behov". Det betyr ikke at de med spesielle behov ikke skal tilrettelegges for. Hvordan påvirker det deg om jeg tar med meg et skjøtestykke på vei inn i bussen og spenner på meg sikkerhetsbeltet? Du føler kanskje avsky? Hvem er det da som har det største problemet?

Der tror jeg du kan forvente forskjellige svar, om du spør personen som ikke bruker belte eller den som potensielt får denne personen over seg ved en f.eks. velt.

Raskall: Hvis du mener jeg føler avsky for feite mennesker så trekker du en konklusjon som ikke stemmer. De kjøper en forlenger selv. Hvorfor endrer det saken om vedkommende har tatt av seg 20kg allerede, eller 40-50kg som du nevner. Siden du nevner det må det jo bety noe, eller er det for å få frem hvor flinke de er. Jeg synes ikke at det og spise seg opp fra feks 90 til 170 kg for deretter klare og gå ned igjen er noen stor prestasjon i positiv forstand. Jeg får aldri skryt av at jeg faktisk klarer å holde meg konstant i vekt. Kanskje derfor jeg er litt gretten.


Trondmm: Har aldri sagt feite ikke kan ta buss, derimot mener jeg de ikke skal skylde på busselskapet at de ikke får plass i setet. De får kjøpe en setebelteforlenger selv.

Tror jeg skal la diskusjonen ligge for min del. Vil bare avslutte med å si at man kan gjøre hva man vil med sitt liv uten at jeg bryr meg så mye om det. Det jeg bryr meg om er de som påtar seg offer rollen etc, og det gjelder ikke bare fedme.

Du sa at alternativet til setebelteforlenger, uansett hvem som betaler for dem, var at de kunne slanke seg. Når de har slanket seg er de ikke lenger feite, så da sier du i praksis at feite får vente med å ta bussen til de har slanket seg.

Det det handler om er hvordan feite folk kan ha på seg setebelte, slik loven krever, når de kjører buss. Da må man nesten akseptere at det finnes feite folk, og at noen av disse ønsker å ta bussen.



Huff, ja. Det må være grusomt å aldri få nedlatende blikk av fremmede; aldri høre fnising bak deg og lure på om det er deg de ler av; aldri bli forbigått i jobben fordi sjefen ikke stoler på tjukkaser. Livet må være uutholdelig for de vellykkede.

Yepp

Jeg må leve med lange blikk fra damene i skisporet når jeg sykler forbi dem. Livet er tøfft

Det er nok mer fordi de lurer på hva for en slags rar skrue du er :-)

Personlig tror jeg samfunnet er best tjent med å ta tak i dette allerede i skolen. Ungdommer i dag er i stor grad alt for passive. Tv, data, film har stort fokus. Dette vil føre til en storm av ungdommer, unge voksne med helseproblemer.

Så hvorfor blir man stor? Er det som Kari sier, eller er det som Foss sier? Er det merking av mat som er feil, eller sitter det mellom øra?

Jeg mener det siste, da bør samfunnet legge en del ressurser i dette og forebygge før man får et STORT problem i samfunnet vårt.
For en ting har Foss rett i, dette er ikke en situasjon feite folk trives i.
Det er missbruk og det skal man ikke ta lett på hverken når det gjelder mat, alkohol eller andre ting.

Har forresten ikke hørt om noen som har fått bot, ei heller hørt om noen som har landet oppå noen foran seg og klemt de flate.
Derfor mener jeg man må se problemet, ta tak i dette og sørge for å begrense problemet - for individets og samfunnets skyld.

Det er tungt å være tung, på alle måter selv om det er selvforskyldt.
Sånn er det nok for narkomane, alkoholikere, pillemissbrukere og kleptomane vestkantfruer uten mål og mening i livet også.

Haha kan jo være du har rett i det, fikk vel et ekstra klapp på skulderen når madammen mente jeg var veldig porno i den lange sykkelbuksa når jeg kom hjem. Var vel da jeg kobla to og to :o) hihi

Det som forundrer meg er at ingen ser tegninga før de er altfor tunge? Ingen veier vel plutselig 50kilo pluss for mye over natta? Ringer det ingen bjeller når man passerer 90-100-110?
Å skylde på dårlig merking av mat blir for dumt å det er vel et av de punktene Fossemannen bommer på.
Som om de som begynner å røyke ikke mente advarslene på pakka ikke var tydelige nok.

Nå tenker du rasjonelt. Jeg tror de fleste kraftig overvektige ikke er i stand til å tenke slik. På mange måter tror jeg dette kan sammenlignes med misbruk av rusmidler. Man er misbruker av mat og har ikke kontroll på inntak. Kall det gjerne en sykdom.

Det er like greit det når du ikke evner å skjønne at låsene på beltene ikke er en standard.
Det mest natulige er at føreren har dette tilgjenglig så det passer..
Jeg har 3 forsjelige bilmerker og ingen av de har like beltelåser så hvor mange forskjellige belteforlengere skal de overvektige bære rundt på?

Men hvis det er en sykdom, hvorfor er så mange blitt syke de siste 20 årene?

Det som skremmer meg mer er at det stadig er flere som jobber iherdig med å flytte grensene for hva som kan kalles overvekt. Trivselsvekt er visst noe som stadig oftere nevnes. I stedet for å gjøre noe med overvekten skal man lette "samvittigheten"? på de som er for tunge å trøste de med at de er akkurat passe? Eller for å si det på en annen måte. normalen justeres OPP. Mener å ha hørt at klesstørrelsene er justert opp slik at en gitt størrelse pr i dag ikke er lik det den samme størrelsen var for noen år siden.
Media med radio, TV, ukeblader etc bugner over av matprogrammer som skal få folk til å kose seg skikkelig med maten. Mat er først og fremst noe jeg spiser for å dekke sultbehovet og er velsignet med en apetitt som matcher godt overens med energibehovet. Om mat blir en "hobby" er det grunn til å tenke seg om.

Jeg tror vel knapt noen tenker på at de kan bli syklig overvektige ved å legge på seg en kilo eller to. Heller ikke når økningen er fra 30 kilo ekstra til 32 kilo ekstra. Og når man innser det er det for mange for sent.

Det er nok den samme mekanismen hos mennesket som hindrer de i det, som også gjør at man røyker uten å bekymre seg for kreft/kols, at man lar være å bruke bilbelte uten å tenke på den potensielle ulykken, at man drikker mye eller bruker narkotika til fest uten å bry seg om mulig avhengighet.

Mange (de fleste?) mennesker er ikke skrudd sammen slik at man alltid prioriterer å ta hensyn til de svært langsiktige konsekvensene eller bittesmå risikoene fremfor en kort nytelse eller øyeblikkets latskap.

Hadde det vært slik at man alltid hadde gått opp 50 kilo på mandag ved å tilbringe hele helga i sofaen med sjokkis og brus, eller havnet på Plata etter den første ecstasy-tabletten, så hadde man nok gjort helt andre prioriteringer.

Men hvis det er en sykdom, hvorfor er så mange blitt syke de siste 20 årene? [/quote

Bedre tilgang på penger. Bedre tilgang på ting å spise. Bedre tilgang på usunn mat. Alt dette tror jeg øker faren for at dette utvikler seg som en sykdom. I utgangspunktet tror jeg dette ikke er en sykdom, men det utvikler seg til å være det.

Men å hevde at de som lider av livsstils, la oss kalle det utfordringer de i bunn å grunn kan skylde seg selv er er ikke stuerent har jeg forstått.

De skal forstås ihjel og de egentlige grunnene til utfordringene skal ikke nevnes med ord av hensyn til menneskeverdet.

Noen får i grunnen ikke til noe som helst og gjennom et langt liv har den ene livshendelsen etter den andre har automatisk blitt forklaringen på elendigheten.

Et begrep som å ta seg selv i nakken å komme seg på beina er åpenbart foreldet.

Jeg kjenner noen som er kraftig overvektig. Der i gården handler det ikke om å ta seg selv i nakken. Det stikker mye dypere. Husk at for mange handler spising om følelser og psyke.

Når det er sagt så er det helt sikkert mange hvor det absolutt er aktuelt å ta seg selv i nakken ja.

Det er bare det at ofte byr livet på valget mellom to onder. I dette tilfellet a) Spise mindre og b) Være tjukk. Da kan man ikke annet gjøre enn å velge det som er minst ubehagelig og så ta konsekvensene.

Når tjukke folk går i butikken og kjøper kremfløte og sjokolade, så er det et valg å putte de varene i handlevogna.

Rasjonelt sett erjeg helt enig. Det er slik det funker for de aller fleste. Men noen har ikke kontroll på hva de spiser. Andre har ikke kontroll på de drikker.

[/quote]
Rasjonelt sett erjeg helt enig. Det er slik det funker for de aller fleste. Men noen har ikke kontroll på hva de spiser. Andre har ikke kontroll på de drikker. [/quote]

Men betyr det automatisk at det liksom skal være alle endre faktorer som er skyld i deres utfordringer?

Noen orker ikke dra seg ut av sofaen heller. Jeg blir eller føler meg sjuk om jeg legger meg til å blir for lat, men det skjønner jeg heldigvis selv å gjør noe med det.

Det må da være lov å kalle en spade en spade selv om det er åpenbart at mange vil kalle det alt annet

Det er det jeg synes Kari J gjør, hun tar dette opp på riktig måte. Å si - Du er feit, slank deg funker som regel dårlig, hjelpe de å se, og kanskje hjelpe de til å forstå at dette er et substitutt for mangel på et eller annet - det har jeg mer tro på.

Jeg tok meg selv i nakken, lett har det jammen ikke vært, og jeg forstår at mange kan trenge hjelp for å se og "skjerpe" seg. Å skylde på dårlig merking av matvarer som Foss gjør - det er fordummende og lite representativt for folk i en slik situasjon. Tror jeg.

Er mange i dag som sliter med mangt, noe tror jeg skyldes livsstilen dagens levesett på sett og vis legger opp til. Er man i en risikogruppe, ala man faller utenfor, man lever i en situasjon man ikke vet hvordan man skal snu - uten å såre folk man er glad i osv. Altså dette er like komplisert som selve livet - grunnene kan være mange. I slike tilfeller så kan trøstespising ende opp som et gode, selv om mange egentlig vet det er usunt. Trøsten og god følelsen blir FOR god og forlokkende til at man avstår.

Kort sagt avhengigheten tar fullestendig over, fordi det gir deg en sårt etterlengtet trøst.
De som aldri har slitt med slikt - de vet fint lite om akkurat dette.

Kall det gjerne en sykdom. Selv trener jeg rimelig ofte - mye av treningen gjøres av redsel for å ende opp som en gigant igjen. MEN, jeg er heldig for jeg har en fortid som godt trent, og jeg stortrives ute - både på sykkel, ski og på joggesko. Ja på tursko også for den sakens skyld. Sånn sett har jeg alle forutsetninger for å lykkes med å holde vekta nede.

Men jeg tenker som Kari sier, Jeg MÅ ha med meg hodet - for å lykkes.

Alle har nok sitt å slite med, men ikke alle leter med lys og lykter for å finne ulike knagger å henge årsakene det på. Foss som alle er en patetisk sytepave . Han sliter mest med at verden rundt han ikke er tilpasset hans behov og årsakene til det er slett ikke hans feil.

Syns et designfirma som ble intervjua i filmen Objectified sa det bra: "Når vi designer, tenker vi på ekstremitetene/ytterpunktene. De midt i mellom klarer seg selv."

Overført så syns jeg vel det er helt greit at vi tilpasser utstyret til de overvektige, eller andre med vanskeligheter i hverdagen. Om et fly kræsjer er det ikke friskusen som jogger opp på kilimanjaro et par ganger i året hjelpemannskap bør prioritere å ha utstyr til å redde heller. Hjelp de som trenger hjelp. Men jeg håper Foss tenker på at det bør skje på flere arenaer enn bare å akseptere fedme, men også på det psykologiske plan.

Livsstilsendringer er tøft, jeg skal selv ned 10 kilo denne våren, samt slutte med snus, og selv om jeg anser meg selv for å være en psykisk solid person, er det knallhardt å gå over til et kosthold utelukkende bestående av proteiner, bønner og grønnsaker (slow carb diet som jeg tenker å teste). For min del er utfordringen å lære meg å kokkelere med begrenset utvalg av råvarer, og likevell kjempe mot å gå lei av repeterende sunne måltider. Forandring er en utfordring psykisk, det vet alle som har vært gjennom omfattende strukturelle endringer på en arbeidsplass. Og denne målgruppen er altså mennesker med lav fightervilje og høyt behov for trygghet/komfort.

Så ja, la dem få lengre belter, men det er nå engang den paralelle kampen mot psykisk fedme det virkelig bør settes inn ressurser på.

Og det er veldig synd for alle de han representerer.

Her er du fullstendig på bærtur. Å spise godt har jo ikke noe å gjøre med å spise for mye. Å være interessert i matlagning har ikke heller noe å gjøre med å spise for mye. Jeg tror faktisk det er flere som blir feite av Grandiosa enn av "hobbymat".

Nemlig. Jeg er overbevist om at de fleste overvektige ikke har mat som hobby. Selv har jeg mat som hobby uten at jeg forstår hvorfor jeg skal tenke meg om av den grunn.

Hva slags grunnlag har du for å hevde at overvektige ikke kan ha mat som hobby? Det er vel ikke BMI-grense på hvilke interesser man kan ha?

Jeg har ikke hevdet det så jeg er litt usikker på hvorfor du spør. Leste du i det hele tatt hva jeg skrev?