Spillavhengighet

Jeg har en kollega som har en sønn med Duchennes syndrom - en sykdom som sakte spiser opp musklene til man til slutt dør rundt 20-årsalderen.

For noen år siden kom han til det uungåelige steget der han måtte sitte i rullestol. Spille ballspill, bare stikke over til kompiser, etc er utelukket. På PC-spillarenaen, derimot, stiller han med de samme forutsetninger som alle andre (i allefall så lenge tale og armer/fingre fungerer). Sånn sett kan man hevde at online gaming har forlenget hans tid med meningsfull sosial omgang med mange år.

Av de 70 000 til 80 000 som spiller WOW i Norge regner man snittalderen til 22 år. Ellers i verden ligger snitalderen på 26 år.
Alderspennet i Norge er forholdsvis langt, men man regner med at hovedtyngden av spillerene ligger i alderen 16-18 år. Snitt tiden pr dag er ca 2 timers online spill.

Av 70 000 spillere antar man at ca fem prosent er det man kaller spilleavhengige og vil være i behov av behandling. Det er ca 3000-4000 ungdommer som mao sliter og hvor familier opplever den ekstra belastningen det er å ha en i huset som ikke klarer å forholde seg til "den virkelige verden".
Dette er høye tall. Når man ser på hvem som er i faresonen, dvs de som er i ferd med å utvikle problemspill, så blir tallene enda høyere.
Tallene er hentet fra Synovate og dreier seg kun om WOW.

Det er ett eller annet med å henge på TS-forumet og refresh'e siden i håp om at det har kommet en nytt innlegg i en meningsløs tråd.

Jeg er egentlig usikker på om det såkalt "sosiale" nettstedet Facebook (som ganske mange nordmenn bruker +4 timer på hver dag) er så mye mer sosialt enn onlinespill igrunn...

4 timer på facebook, det nekter jeg å tro!

Den mest omfattende datainnsamling ang hvem som spiller MMO's er utvilsomt the Daedalus Project. Det var en 10 års datainnsamling som endte i 2009 (så data har nok endret seg noe på disse årene med ny retning i sjangeren) som belyser "the psychology of MMORPGs". Nick Yee tok til slutt en PhD og har lagt ut en god del pdf'er om hva han fant. Kanskje spesielt interesse for pfd 3-2, Motivations of play in MMORPGs. Tror noen og enhver kan lære noe av dette.

Problemet er jo ikke direkte den mengden tid man bruker på noe som er problemet, men at aktiviteten tar såpass overhånd at man ikke lenger greier å ta vare på seg selv, sine nærmeste og sine forpliktelser (jobb, skole etc).

Jeg mener å ha lest opptil flere steder at mange som oppsøker psykolog og tilsvarende for problemfylt spilling, eller avhengighet, ender opp med å behandles for andre underliggende ting som depresjon, sosial angst osv. I så måte er jo spillingen bare et symptom, en måte å gjemme seg for problemene, heller enn å ta tak i dem. Årsak/virkning kan være tricky greier i psykologien, tror jeg.

Men det vet kanskje DagRS mer om stemmer?

Ikke for å mistenkeliggjøre en hel profesjon, men kan det ikke være slik at alle som oppsøker en psykolog ender opp med å behandles for én eller annen diffus lidelse?

Nei.

Tvert om, vil jeg si. Det er vel rett og slett det mest naturlige i verden. Om en forsømmer sine nærmeste pga stort ego og navlevid horisont, som denne gruppen mest sannsynlig er sterkt tilbøyelig til å gjøre, er det naturlig å tro at en kan overlate til andre å rydde opp for seg..-). Men jeg tror forholdene mellom foreldre og barn i mange av disse tilfellene er hinsides alt håp allerede ved unnfangelsen..

Jo. Selvsagt _kan_ det være slik. Men det er antakelig ikke slik, til det har nok de fleste psykologer for mye å gjøre..

Om vi bytter ut psykolog med psykiater derimot...:-))

Helt sikkert. Akkurat som alle som leverer sykkelen til verksted for å fikse en punktering ender opp med å måtte betale for å skifte et utslitt eller "utslitt" drivverk i tillegg. Ikke for å mistenkeliggjøre sykkelmekanikere altså, men...

Det samme tenkte jeg. Hadde vært mer overrasket hvis de ikke var overrepresentert blant "kundene".

Dette var en ganske instressant tråd.
Jeg har nok vært ganske lik Beefcake, og spillte mye i ungdommen.
Spesielt ungdomsskolen og opp til 19års alderen.

Jeg syntes løsninga til Scott var kjempefin. Men hvis ikke det varer, gutten er myndig og ferdig på skolen, og ikke vil jobbe
vil det å kreve leie fra han være en ide som krever at han finner seg en jobb.

Jeg tipper gutten vil miste noe av interessen for spilling når han kommer litt inn i 20årene. Jeg ser i allefall at av de jeg spillte sammen med og som brukte mest tid på data i 16 - 20 års alderen alle fikk mindre interesse ut i 20 årene, og fant andre ting.

Rå bil forresten.

Det har du helt rett i og det har jeg forsøkt å forklare ved flere tidligere anledninger.

Det er ofte slik at det kan være en årsak til at en begynner med noe (spilling, drikking etc), mens det er helt andre og underliggende faktorer som gjør at atferden opprettholdes.
I mange tilfeller kan det f.eks være en underliggende depresjon, men ikke alltid. I enkelte tilfeller kan ting bare bli en stygg uvane.

Problematferd blant barn og ungdom er et sammensatt og vanskelig problemområde, som sikkert mange har fått erfare. Skole, foreldre og omgivelser har ofte en tendens til å reagere på det de ser (symptomene/atferden), godt trente atferdspsykologer og terapeuter vil bruke tid på å kartlegge miljøet og omgivelsene (familien, skole osv). Forklareingen på den maladaptive og problemfyllte atferden kan ligge helt andre steder.

Barn er lojale, føler ansvar og i enkelte tilfeller engstelig for å påføre foreldre ekstra belastninger. De er redde for å si fra om hvordan det er og holder tilbake opplysninger om vanskelige ting, disse "vanskelige tingen" kommer gjerne etter hvert til utrykk på andre måter og kan lett oppfattes som bevisst problematferd mer enn et symptom på at noe er galt.

Foreldrene kan f.eks ligge i skilsmisseforhandlinger, barnet føler uro og driver med bevisst/ubevisst problematferd, havner i slåskamper/problematferd på skolen osv. Barnet har erfart at mor og far snakker sammen og samarbeider dersom barnet har det vondt og vanskelig(mye oppmerksomhet rundt problematferden). Barnet tar da et ansvar for å føre mor og far tilbake ved sin atferd. Noe som selvfølgelig er riv ruskende galt. Barna skal ikke føle ansvar for foreldrenes valg. Disse mekanismene er kompliserte og sammensatte og det er ofte lurt å få godt trente familieterapeuter eller psykologer som forstår systemisk tenkning til å se på helhetsbildet.

Overrepresentert er vel å ta veldig hardt i. Jeg vil anta (uten å ha klare tall) at de aller fleste av våre pasienter på denne poliklinikken kommer fra helt "vanlige" hjem. Det finnes superegoistiske og lite omsorgsfulle foreldre blant dem også.
Dessuten er det ikke alltid slik at du kan legge psykiske lidelser eller problematferd blant barna på foreldrenes kompetanse eller inkompetanse.

Den der er jeg litt delt på. Folk som oppsøker psykolog, enten det er i det private eller det statlig/kommunale har trådd over en terskel (Det er ikke bare bare å gå til en psykolog, mye skam og litt forutintatte ideer,nå snakker jeg ikke om gjengangerene). De har ofte gått lenge med en lidelse/problem, gjerne i flere år. Den type magasinering av problemer påførere ofte organismen slitasjeskader (jmfr skader på bil, hvis du ikke skifter bremsene, må du også ta bremsebåndene). Når de endelig har kommet seg til psykolog, og de finner ut at han/hun ikke var så farlig og at det gjorde godt å få snakke ut om ting som har plaget en. Så blir det ofte til at en benytter seg av anledningen til å prate litt om andre ting som en også har lurt på eller følt seg plaget av. Dette opplever jeg noen ganger med mine pasienter i min private praksis. De kommer med en bestilling, men ønsker etter at det oppdraget er fullført å ta tak i litt andre ting også. I det private er det nok litt mer rom for dette, i det statlige helsevesenet, skal pasienten ut etter at oppdraget/betillingen er fullført. Men for all del psykologer har forkjellig praksis og en hører mye rart. Akkurat som en hører om bilmekanikere eller sykkelreperatører.

Dette er en lei myte foreldre sliter med både innenfor relevante fagfelt og ute i befolkningen. Jeg vil si at det er ikke alltid at dårlige foreldre klarer å påføre barn psykiske lidelser eller problematferd. Barn av foreldre som gjør ting riktig og har god evne til omsorg får også problemer de ikke mestrer.

Jeg tror nok arv har mye mer å si enn folk tror (ref Eia og hjernevask). På samme måte som noen genetisk er dispnert for å gå fort på ski, er noen født en mer skjør psyke.

Når det gjelder dette med kjendisbarn så mente jeg ikke nødvendigvis at det kun var for at de var dårlige foreldre. Tror det er mer sammensatt enn det. Jeg skyter fra hofta og gjetter på:

1. Arv - artister er nok mer følelsesmennesker.
2. Artister må være poppis for å tjene penger, og sikkert over gjennomsnittlig opptatt av image og egen karriere.
3. Lavere terskel for å oppsøke psykolog.

Det er veldig forståelig. På den ene siden skal du være ekte og troverdig og på den andre siden skal du ikke vise hvordan du "egentlig" har det. En meget "tøff" øvelse for mange foreldre.

Hvor mange psykologer trengs for å bytte en lyspære?
- En, men lyspæren må ønske det selv.

Kanskje en litt dårlig vits, men poenget at det er svært vanskelig å endre adferd hos en person om ikke ønsker det selv. Som trådstarter sier, er det snakk om 3-4 timer på en hverdag, og mer på fridager. Jeg syns ikke det er vanskelig å rasjonalisere bort slik tidsbruk på avkobling, og vil syns det rart om ikke sønnen i spørsmålet også vil det.

At det går dårlig på skolen handler nok mest om motivasjon, interesse og evne enn manglende tid til å gjøre arbeidet. Selv etter spilletimene er det mer enn nok timer til å få gjort studier.
For å komme på elitenivå må man ha en sterk indre motivasjon; velger han det bort, er det naturlig å tro han ikke har den.
Jeg kjenner mange ungdom i den alderen (som ansatte) og vet mange jobber ved siden av studiene for å finansiere deltakelse i et heller dyrt forbruksliv. Vet ikke om det er så mye bedre å stå 4 timer på Nille hver dag for å finansiere et aktivt liv på byen, med klær og drikke.

Jeg er ikke en som tror at bestikkelser bidrar til motivasjonen som skal til for å mestre et fag. Arbeidsglede kommer fra indre motivasjon.

Skulle jeg anbefale noe ville jeg heller ha tatt en prat med ham om hva han ønsker på: 1 år, 3 år og 5 års sikt. Så spurt om en plan for å nå disse målene. En måte å gjøre dette på er å låne metoder fra Motivational Interviewing. http://en.wikipedia.org/wiki/Motivational_interviewing
Er overraskende effektivt.

Ville også holdt friskt i minne all forskning på hvor lett det er å love endring som skal skje i fremtiden. ”jeg skal jobbe for å bestå eksamen i mai” er lett, for det skjer ikke nå. Planen må inkludere spesifikke elementer som må implementeres jevnlig. Så ville jeg fylt på med ros og positiv tilbakemelding når mål blir nådd.

Om han da finner ut at han ikke makter å nå mål han setter seg, fordi spillingen tar for mye tid, så vil det være godt grunnlag for å foreslå en prat med fastlegen og så psykolog for hjelp til å løse det.