Steffen K.

Slik han framstiller det nå, må han ha vært den ene fyren som gjorde at alle lagkameratene plutselig ble stille når han kom inn i rommet. I tre år ? neppe.

Han var garantert dopa, men kanskje han var så dum at han ikke skjønte det selv..

På den andre siden: I boken til Hamilton får man inntrykk at hardcore-dopingen (avanserte prestasjonsfremmende metoder som i EPO og blodoverføring) ikke var for alle på (TdF-)laget, kanskje bare de viktiste fire av ni. Anabole steroider og "vitaminer" for restitusjon er jo noe eget, men ikke direkte prestasjonsfremmende. Dette kan jo selvfølgelig ha endret seg over tid.

Jeg sier bare at i perioder var det kun et utvalg i US Postal som var i den indre "EPO-gjengen".

Hvis Steffen K ikke var dopa, bør han jo nesten hylles som norges sterkeste ryttere gjennom tidene. Er vel ikke så mange av de andre norske som hadde syklet seg inn på det laget der, uten juks?

Det var såpass gjennomført at de i i hvert fall i 1999 hadde to teambusser, med og uten "Poe". Men det er så langt jeg har kommet i boka så langt... Men Hamilton hadde heller ingen problemer med å observere hva som skjedde før han selv ble en del av den indre kretsen.

Boka kan for øvrig anbefales; den gir et veldig godt innblikk i sykkelsirkuset på den tiden.

Noen kraftige skylapper må nok Steffen ha hatt.

BTW: Bilde-søker man "Michele Ferrari" kan man få seg noen overraskelser...

Veldig stille fra et par andre nordmenn som også hadde en del bra resultater på 80 og 90 tallet.

I følge boka til Hamilton var det vel ikke før EPO kom på midten av nittitallet at det virkelig begynte å lønne seg med doping i sykling, så personlig tror jeg i hvert fall ikke Lauritzen drev med det.

Kjærgård derimot... . Nå var det jo som andre skrev tidligere sånn at ikke nødvendigvis alle rytterne fikk tilgang til "elitedopingen", men basert på hvordan Hamilton f.eks. beskriver praten i feltet må de jo ha vært blinde og døve for å ikke få det med seg.

K.A. Arvesen var romkamerat med Basso og har alltid hevdet at han ikke visste noe osv. osv.
Det australske forslaget om amnesti virker å være den eneste veien å gå for å få alle til å snakke : det er simpelthen umulig å sparke alle som har hatt en tilknytning til doping. Alle som er involvert i sporten har noe de burde fortelle.

Jeg synes vi fortsatt kan tvile på det. Men at de alle har ting å fortelle om må være riktig.

Hva mener du med at dette ikke er direkte prestasjonsfremmende?

Det fins tydeligvis noen ærlige sjeler:
Scott Mercier i NRK-sak

Det er indirekte i den grad at restitusjon går fortere, så man kan trende hardt oftere. Det hjelper lite under selve konkurransen, i motsetning til EPO/blodoverføring som O2-transporten.

Tar man anabole steroider (eller kortison for den saks skyld) under lange ritt som varer i tre uker kan det jo saktens gå under direkte prestasjonsfremmende midler, men ikke under et dagsritt.

Det er mer snakk om en medisinsk klassifikasjon, juks er det uansett.

Doping i forskjellige former har forekommet i alle tider,
fx har indianerene i sør amerika tygget coca blader
og mesket seg med kaffe over en relativt lang periode.....

amfetamin i forskjellige varianter har vært brukt i over 100år
med "gode" resulater

såvidt jeg vet har lokale druider i Aremorica i Gallia laget
styrkedrikker i år 50fkr. denne var usedvanlig virkningsfull
og medførte bla de første dopingdommene i OL noensinne !

Interessant sitat:

Episoden han beskriver var våren 1997, så noen år før Kjærgaard kom inn i bildet. Celaya fikk også fyken og ble byttet ut med Del Moral før Kjærgaard kom inn på laget.

Om det stemmer at Del Moral kom inn fordi Celaya var for gnien på godsakene, er det vel ikke helt usannsynlig at han også ville kjøre et møte med rytterne for å dele ut vitaminer.

Dette kan kanskje virke sannsynlig etter at vi de siste månedene har hatt inflasjon i avsløringer, men samtidig er det ikke helt i dagen at alle de gode var gjennomdopet, alltid. I hvertfall ikke før den moderne bloddopingen. Kimmage beskriver jo også et ganske differensiert regime fra sin tid som proff, der belgierne fremstår som mer eller mindre narkomane, mens andre stjerneryttere (bl.a. Lauritzen) på laget fremstilles helt annerledes. Uten at det egentlig sier noe som helst.

Men det interessante nå er uansett hvordan det ligger an med våre beste menn fra 90- og 00-tallet. (U-)Verdensmestre på sent 90-tall og etappeseire på tidlig 00-tall. Det er jo Arvesen og Hushovd som står midt i denne diskusjonen nå, vel? Ikke nødvendigvis fordi det kleber mistanke ved dem, men fordi de jo må vite? Det virker nesten utenkelig (jf. Hamilton) at ikke praktisk talt hele feltet skal ha visst mye om hva som foregikk. Det er jo fullt mulig å spekulere i hvorfor Hushovd ble så lenge i Agricole – kanskje det spilte en rolle at franskmennene hadde kriminalisert dopingen, så det var mindre av et alternativ? CSC, slik Hamilton fremstiller det, var jo det samme som resten. Før de snakker, vet vi lite, og kan bare spekulere.

Er enig i denne vurderingen. Men det er jo definitivt naivt(i beste fall) å ikke ha observert en slik forskjell på det indre/ytre livet i disse kretsene i laget. Ihvertfall hvis det ble snakke så åpenlyst om dopingen som alle de USPS-rytterne som har stått fram hevder.
Men på den andre siden, Arvesen sykla jo i mange år for B.Riis og der har det jo foregått både det ene og det andre får vi jo vite. Hva visste Arvesen om det?

Noe annet som er merkelig med de tilståelsene/erklæringene som ryterne har stått fram med, er at alle slutta med forbudte stoffer senest i 2006/2007.

Man skal ta i betraktning at flere av kronvitnene i saken har vært i Slipstream-organisasjonen omtrent siden da.
http://www.slipstreamsports.com/sponsors/slipstream-sports
Slipstream (Garmin-Endrestadigvekk) ble satt opp av Vaughters nærmest som et slags anti-Tailwind (USPS/Discovery).

I selvbiografien til David Millar forteller han om ritt som han vant uten dop, og ritt han vant med. Selv om dopet hjelper deg i treningen, så betyr vel det at det var mulig å vinne ren i ny og ne.

Bjarne Riis skriver en hel del uten filter i boken sin. Det eneste han sier han har tatt som standpunkt er å ikke utlevere andre personer. Men han beskriver sitt møte med dopingen, som ganske overraskende, og at det var i den Belgiske serien han ble introdusert for det. Blant annet ryttere som tok amfetamin og syklet som ville hester de første 100km og klappet helt sammen etter det. Han tok en del av dem på ren utholdenhet. Karriæren hans som syklist var i ferd med å gå rett i dass. Guttedrømmen var knust, pengene borte og han stod uten lag.

Slik jeg leser det, beskriver han seg selv om ganske naiv og uvitende framt til det tidspunkt for noen tok aktivt tak i ham og introduserte ham for dopingen. Etter dette var han en av værstingene. Han går ganske langt i å gi uttrykk for at på den tiden var dette premissene i sykkelsporten og at kampen stod mellom ryttere med EPO i kroppen og at dfet slik sett fortsatt var den beste som vant. Jeg tror han prøver å formidle gjennom boken at i hans hode var dette "nødvendig", og at det var direkte opprørende å måtte lyve om det, og at de følte seg dårlig behandlet når razziane begynte og folk ble hektet inn av politiet og hengt ut i avisene. Han skriver også om hvordan han prøvde lenge å aldri svare direkte på spørsmålene om doping, for å slippe å lyve, og hvordan han angret som en hund på den gangen han til slutt løy på dansk TV og måtte i årene etterpå stå og lyve på nytt for å holde masken. Til slutt la han kortene på bordet for å rense samvittigheten.

Det er mulig å trekke en konklusjon utifra dette om at sykkelmiljøet var delt, mellom de lagene hvor man var uvitende og de lagene som dopet seg. Men som han selv skriver - det var ikke vanskelig å bruke huet, når det første syklistene gjør når de kommer på hotellet, er å hente is i baren, som de brukte til å kjøle ned medikamentene sine på hotellrommet.

Nordmenn har ganske få prestasjoner å skilte med - så kanskje de ikke fulgte Riis sin linje på dette punktet. Hvem vet?

Jeg har et inntrykk av at diskusjonene i feltet ikke var så veldig åpne og umaskerte. Det var mye kodeord ("Poe"), og generelt mye hemlighetskremmeri.

Selv om hele feltet nok visste hva som var greia, og hvorfor de samme rytterne gang på gang overlegent rykket, klatret og vant, var det nok ikke en åpen diskusjon. Rytterne holdt kjeft, gjorde jobben sin, eller snakket om kvinnelige erobringer.

Det virker som Armstrong hadde en utrolig kontroll på feltets oppførsel, og et slags hierarki på tvers av lag. "Dette snakker vi ikke om!"

EDIT: Enig med Sykkelbob, jeg tror dette i stor grad var lagorganisert, og jeg tror ikke på noe tidspunkt at samtlige ryttere i et TdF-felt på 2000-tallet var dopet.

Trenger ikke gå til Armstrong for å se hierarki på tvers av lag...

Alle har respekt for han i den gule trøya, men når Armstrong har den konstant på i syv år blir det jo spesielt! :-)

Da har sannheten kommet på bordet. Steffen Kjergaard innrømmer å ha dopet seg, pressekonferanse i dag kl 12:30:

http://ballspill.aftenposten.no/sport/sykkel/article254835.ece

Antar dette var kjent da lederbyttet skjedde.

Hehe, der får Aftenposten straffen sin for at de legger sykling under foppalldomenet. Det blir korrigert av forumet og så går de glipp av noen klikk.

Vil nok komme frem mye nå fremover... Blir spennende å høre hvordan ting har foregått...

Som alla andre dopere: Faen til DOTT!!!

Og det værste er vel at han har vært leder for idretten i mange år... Nesten uansett hva Edvald, Thor, Kristoff og de seier nå, de kommeri kke til å bli trodd.

...av deg.