Argumenter for stisykling

Jeg studerer for tiden Retorikk og skal i den forbindelse holde en tale om et selvbestemt tema. Jeg har valgt teamet "terrengsykling og fotgjengere - hånd i hånd?". Jeg har tenkt at publikum skal være en organisasjon for fotgjengere og at hensikten med talen er å skape forståelse for at vi må tillate sykling i marka på lik linje med turer til fots.

Jeg har noen argumenter på blokka, men jeg vet også at det finnes mange kloke hoder og en del gode retorikere her inne. Hvilke argumenter mener DU bør brukes i en diskusjon mellom syklister og fotgjengere?

Det vesentlige her, er hva du skal oppnå, hvem som er målgruppen, hva som er diskusjonssettingen. Det er noe annet å skulle overbevise en terrengsykkelhatende barmarkstrenende skifanatiker, enn å overbevise et bystyre om at terrengsykkel fremdeles bør være lov.
Send en PM til GeirK og Ynot, det er begge folk som kan retorikk og har vært innom problemstillingen IRL.

Mål, publikum og setting er satt. Det er de krystallklare argumentene jeg sliter med å maksimere. Jeg er heller ikke ukjent med retorikk IRL i både radio og tv, ei heller i møte med fraksjoner på Storting eller i ulike departementer.

Hva med:

Opprettholdelse og fortsatt legitimering av allemannsretten ved å åpne for flere aktiviteter, og dermed at flere mennesker, tar del av naturen. (Hvis en gruppe blir bortvist hvorfor ikke andre?)

Almennhelsehensyn (Sykling som trening)

Man kan ta med fakta fra undersøkelser som viser at det ikke er noen vesentlig slitasje (Men ikke bli defansiv)

Jeg har noen argumenter. Merk at dette kun er mine betraktninger og ikke nødvendigvis er dokumentert noe sted.

For det første er overvekt og inaktivitet en av de største problemene i hele den vestlige verden i dag. Dermed vil all aktivitet bidra til en bedre folkehelse og lavere belastning av helsesystemet og muligens også trygdesystemet. Dette kan du sikkert finne mye om.

Bruk av skog og natur har en egenverdi i seg selv. Frisk luft, sol og det å oppleve naturen i seg selv har en verdi. Det gir en egen ro og glede å se seg rundt omkring i skog og mark.

Mitt siste punkt tror jeg er noe som ikke alle har reflektert over. Fotgjengere og turgåere vil selvfølgelig hevde at alle bør gå tur i skogen. Det kan man selvfølgelig hevde. Poenget er at alle ikke synes det er så spennende å gå tur. En del mennensker ønsker å utfordre seg selv med et høyere spenningsnivå- De trenger en aktivitet som utfordrer ferdigheter og teknikk. Dermed til terrengsykling og stisykling kunne omfavne andre grupper mennesker enn de som går på blåbærtur. Stisykling skaper et nytt tilbud i naturen. Du kan dra dette videre til at dette kan gjøre at personer som ønsker et høyt spenningsnivå, blir tiltrukket av klatring, stisykling og frikjøring f.eks. istedenfor å ende opp med andre aktiviteter som kanskje er på kant med loven.

Som tidligere nevnt er det helsemessige forfallet i Norge noe vi alle bør ha interesse av å bekjempe.

Dernest bør idrett og fysisk aktivitet være en arena for å bygge mer toleranse, samhold og samarbeid, da man i idretten trer ut av sine vanlige roller og inn i en ny rolle, hvor man treffer helt andre mennesker enn man vanligvis gjør gjennom jobb og vennenettverk. Dette betinger at de ulike idrettene ser på hverandre som kolleger og ikke konkurrenter.

Stisyklister og fotgjengere deler for eksempel interessen av å opprettholde markavernet og vedlikeholdet avstier og veier.

Norge forvalter store verdier i form av utmark og nasjonalparker. Opprettholdelse av Norges flotte natur og opprettholdelse av naturen som en arena til rådighet for alle borgere (ref allemannsretten) er et felles gode som tilkommer fattige såvel som rike. Dette er en verdi i vårt norske samfunn. Opprettholdelse av dette betinger at det blir brukt. Det er viktigere er med kvantitet fremfor å begrense bruken til en bestemt aktivitet.

En liten historie:

For1 mnd siden hadde jeg med 8 engelskmenn ( begge kjønn ) på stitur i Nordmarka. Etter diverse viderverdigheter hadde vi samlet troppene og satt klare på setene fra Blankvannsbråtan klare for stien til Kobberhaugen. Et par fotgjengere skvatt forbi meg, som ledet ann før toget satte seg i bevegelse, men jeg passerte etter 20 meter paret. Litt forbi halvveis stanset jeg for å samle opp baktroppen. Det tok sin tid og fotgjengerene passerte. Jeg hilste blidt og sa at jeg ventet på våre engelske venner. Svært surt fikk jeg beskjed om at vi burde ventet i ihvertfall ti minutter slik at de hadde sluppet å komme imellom disse.

Jeg sa at jeg for fremtiden skulle huske det og beklaget at jeg ikke hadde tenkt på det.

At engelskmennene var så trege visste jeg ikke, det bør sies, men:

I ettertid har det slått meg om jeg burde spurt om 8 stibrukere som var klare til avgang ( det var åpenbart ) burde ventet eller om det burde vært omvendt, om dette i det hele tatt var et problem.

Forgjengere forventer å ha fortrinnsrett. Jeg finner det utgangspunktet mildt sagt problematisk.

Marka har i realiteten svært få brukere. Vi møtte ikke flere denne kvelden på sti. Det er slik jeg ofte opplever en stitur. Ingen andre ute.

Vi opprettholder stier, lager kanskje noen nye, kjører oppsamlet fotefar. Skaden er liten og hest setter mere spor enn oss.

Jeg ser det som utslag av egoisme når fotgjengere ønsker skogsstiene for seg selv. Det er også egoisme av oss om vi freser på og ikke tar hensyn når vi passere fotgjengere på sti.

Du vil finne flere tråder på forumet hvor temaet er debattert de siste årene.

Lykke til !

Jeg ville argumentert litt i samme stil som Therminator her; Hva er det som gjør vår aktivitet til en mindre verdifull aktivitet enn de som går i skogen? Hvem skal bestemme hvor grensene for "godkjent" aktivitet skal gå? Fortsatt er det langt flere turgåere enn syklister, og det er vel brakt på det rene at slitasjeproblematikk er mye mer komplekst enn å si at det er syklistenes feil, og glemme at det finnes turgåere.

Friluftsfolk forøvrig har også veldig lett for å glemme at syklistene også er friluftsfolk, og gjerne er medlemmer av de samme organisasjonene som de selv. Syklistene er også talspersoner for å opprettholde markagrenser og ivareta naturen. Men allikevel føler noen et behov for å plasseres syklister i samme klasse som boligutviklere og politikere som vil bruke langt mer av marka.

Når det kommer til sure fotgjengere; jeg tror de personene som reagerer negativt når de blir passert ute i terrenget (har aldri opplevd noen tilfeller selv) godt kan være de samme personene som blir sure og skal "ta igjen" biler som passerer de på motorveien.

Nå heller jeg vel bensin på et bål, men Strava er vel ikke akkurat sunt for forholdet mellom fotgjengere og syklister?
Har på følelsen at mange klikker i vinkel og gir blanke i stivettregler og fotgjengere, de bare MÅ sikre seg KOM.

For meg er litt av greia med stisykling at jeg er på tur, koser meg i skauen og ikke gjør det til en konkurranse. Ikke pulsklokke, og ikke Strava, men gjerne en pose Bamsemums.

Enig med Ripen.

Strava er kult, men kommer man til et punkt der man risikerer å bryte stivettreglene, må man bare drite i å bli KOM. Livet er ikke bare ritt (strava er jo bare et stort, evigvarende ritt), og man skal ikke vinne alltid.

Jeg stusser over en bitte liten ting i språkbruken i denne tråden, og i stivettreglene, forsåvidt.
Nok til at jeg var litt forvirra i starten av åpningsposten.

Nå man snakker om gående man møter på stiene i skogen, bør de da kalles fotgjengere?
For meg er en fotgjenger en gående i trafikken.
Om jeg går i skogen er jeg heller en turgåer.

Det er ingenting i selve ordsammensetning som gjør det galt å kalle skogsgående for fotgjengere.
Men er ikke fotgjenger et mer trafikalt begrep?

Dette er selvsagt ikke et viktig spørsmål, men er det bare meg som synes ordbruken er pussig?

Fotturist?

Det blir ofte fokusert på type steder som Nordmarka i disse diskusjonene. Egenelig bør man snu opp ned på problemstillingen da slitasje kun er en aktuell problemstilling i noen relativt små og begrensa områder i Norge.

Sanneheten når du løfter blikket opp fra områdene rundt Oslo er at svært mange stder i landet er mange av stiene i ferd med å gro igjen pga. mindre husdyr på utmarksbeite og også (sannsynligvis) pga. mindre turgåere og mulig også klimaendringer med mer regn og høyere temperaturer.

Min teori er at det skjer en slags polarisering av stibruken mange steder, der folk som går tur eller jogger favoriserer enkelte utvalgte stier som de alltid benytter mens andre går i glemmeboka. Dette kan skyldes tilgjengelighet, at folk blir mer rutinestyrt pga. tidsklemma +++. Som stisyklist er det litt motsatt, man oppsøker gjerne de ukjente stiene for å utforske - det gjør i hvertfall jeg.

Mange steder er syklister kanskje i ferd med å bli den viktigste brukergruppa og de hjelper med til å holde stiene åpne og hindre gjengroing. En ivrig stisyklist er ofte ute mange ganger i uka eller måneden, mange turgåere er ute på tur bare noen få ganger i løpet av året, så selv om antallet stisyklister nok er mindre er kanskje timene og kilometrene de tilbakelegger på stiene i ferd med å bli viktigere enn innsatsen til turgåerne. Vi oppsøker gjerne også de stiene som er lite brukt og som trenger mest til å bli brukt.

Er helt enig med deg, og jeg så på flere formuleringer før jeg til slutt havnet på samme ordbruk som NINA bruker i en rapport fra 2009.

Jo, men dette er egentlig en annen diskusjon. Der ingen ferdes, er ikke konfliktnivået det samme, selv om jeg nå hører at noen drar "visuell forurensing" inn i diskusjonen for å stoppe syklistene. Jeg tror heller ikke det er et riktig argument å dra inn i diskusjonen med terrengsykkelhatere.

Trådleder skal holde foredrag om retorikk brødre. Han trenger kanskje nye ord. Språksedvanen avgjør hva vi kaller et menneske som går til skogs. Om formålet er jakt er han en jeger. Jeg jakter stier og er stijeger . Turgåer er vel et allment benyttet ord, men gjeng man til fots er man en fotgjenger. Om trådløse ser poeng i å provosere forsamlingen, vil jeg råde ham til å utfordre på begreper. Egoturister kan sikkert benyttes om både syklister og turgåere.

Et poeng som kanskje kan være vert å få med er aksjonsradius, og kombinasjonen fottur og sykkel. Dvs. bruke sykkelen som transport dit en ønsker å gå. Det kan jo da gjerne være i forbindelse med bærplukking.

For frilufts mennesker så er det den Norske Allemannsretten
og Kardemommeloven jeg synes trådstarter skal henvise til.

Alle har rett til å ferdes fritt i marka og
man skal ikke plage andre,
man skal være grei og snill,
og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Enig

Jeg tror jeg ville begynt med det som forener oss - gleden over å være ute i naturen. Vi stisykler vel først og fremst fordi det er gøy, gjør vi ikke? Jeg antar at turgåere har det på samme måte, at de er ute og tusler fordi de også nyter naturen, synes det er morsommere å gå på stier enn på turveier og gleder seg over den fysiske utfordringen. Bunnlinja er at både stisyklister og turgåere gjør det de gjør fordi trives med det. Ingen har fundamentalt mer rett til å drive med sin fritidssyssel enn andre - og i dette ligger at begge må ta hensyn.
I noen tilfeller kan det kanskje synes som om turgåere og stisyklister har motstridende interesser. Noen irriterer seg over skrikende bremseskiver (du har glemt å smøre bremsene, var det noen som sa til meg en gang), noen skvetter kanskje litt når det dukker opp en syklist på stien og noen steder kan sykkelhjulene forverre gjørmehullene. Som de "hardeste" trafikantene i marka har stisyklister etter mitt skjønn et klart ansvar for å vise hensyn, slik det feks er nedfelt i NOTS stivettregler.
Jeg tror ikke helt på disse greiene med overvekt og klimaendring som ofte trekkes fram i sykkeldiskusjoner. Dvs, jeg tror det er en positiv bivirkning, men jeg kjenner meg ikke igjen i at dette er motivasjonen. Jeg sykler fordi det gjør meg glad og fordi det er den mest effektive måten å komme seg rundt på i hverdagen, ikke fordi jeg skal redde verden.
Når det er sagt, så er det en del av de faktorene som allerede er nevnt som jeg tror har betydning. Vern av bymarkene avhenger av at de blir brukt. Med bruk følger noe "slitasje" men alternativet kan veldig fort bli utbygging. Argumentene om at man ikke kan verne skogsområder som bare noen få bruker, er allerede i sirkulasjon.
Så kan man gjerne tilføye at bymarkene er viktige fordi de gir store befolkningsgrupper lett tilgang til rekreasjonsmuligheter, og dette er viktig både for trivsel og for fysisk aktivitet. Det gjør det også mulig å få tilgang til skogsområder uten bruk av bil.
Gjengroing av stiene er også nevnt, både stisyklister og turgåere har interesse av å bevare nettverket av stier som har eksistert i lang til. Og stier er per definisjon slitasje, dvs. de formes gjennom bruk og gror til hvis de ikke blir brukt. Flere steder samarbeider stisyklister og turgåere om rydding og vedlikehold av stier - selv om kanskje ingen av partene er klar over det.
Et siste moment: Jeg har stisyklet i noen av de mest brukte områdene av Oslomarka i et tiår. Jeg kan telle på en hånd de sure turgåerne jeg har møtt. De aller fleste er hyggelige, interessert og slår gjerne av en prat. Så lenge jeg ikke lar meg styre av pulsklokka eller Strava så går dette veldig bra. Jeg kan ikke annet enn å tenke at dette er et konstruert problem...