Den årlige La Ruta-tråden er her, og som vanlig spør jeg om det er noen som kommer på besøk til Costa Rica i år.
Verdens drøyeste individuelle maratonetapperitt arrangeres for 20. gang i år, og i den anledning kjører de samme format som de gjorde det første året. Det vil si tre etapper i stedet for fire, og hver etappe er litt kortere enn de pleier å være. Det bør fortsatt være fullt mulig å bli småsliten, og det er fortsatt en fin tur. Dag 1 blir ca. 20 km kortere, mål er nå omtrent der hvor folk har hatt en tendens til å kollapse. Dag 2 følger vanlig løype opp til 3.000 moh, og kutter ikke så mye annet enn litt asfalt på slutten. Første 50 km av dag 3 erstattes med rafting for den som vil, siste 70 km er sykling på jernbanespor og langs strender som vanlig.
I følge arrangøren er det igjen 120 ledige plasser av 400, og påmeldingen stenger 1. oktober.
Praktisk info finner man på arrangørens nettside, og de er også på facebook. Jeg skal forsøke å komme meg ut på tur for å dokumentere deler av løypa de neste ukene, i mellomtida ligger det noen bilder og rittrapporter fra tidligere år her, og i år er det altså første, tredje og fjerde etappe fra tidligere år som skal sykles.
Hvis det er noen interesse for det så kommer jeg med spennende nyheter etter hvert som de dukker opp, og hvis ikke så kan det vel hende jeg rapporterer allikevel.
Ingen som gidder? Lokale spioner som er sendt ut for å sjekke løypa melder om fine forhold litt over en måned før galskapen setter i gang. Jeg har vært inne på arrangørens fb og snikknabbet et inspirasjonsbilde, tatt under fjorårets førsteetappe. Anslagsvis to timer går med til å labbe i gjørme og klatre over all verdens uhumskheter i en million varmegrader og høy luftfuktighet, før man til slutt kommer ut av jungelen til et enda varmere høl påfulgt av en 20 km lang motbakke. Osv, osv. Kan ikke skjønne annet enn at det er en fremragende ide å melde seg på?
Åtte dager igjen, og jeg gleder meg vilt selv om jeg ikke er påmeldt, eller kanskje nettopp derfor. Rittet er fulltegnet for første gang på noen år: nærmere 400 påmeldte, hvorav et tosifret antall kamerater som forlengst har forsvunnet inn i en kronisk tilstand av desperat bekymring og genuin, velfundert dødsangst. Dekkdiskusjoner raser ukontrollert og lure tips flyr veggimellom.
Det passet ikke med timeplanen* å kjøre hele rittet i år, så det blir en slags solidaritetsversjon med en fin sykkeltur ned til stillehavskysten dagen før rittet, og så en sniktur langs rittløypa dag 1 for å ta bilder og gi moralsk støtte.
Lista over påmeldte er ikke offentliggjort ennå, men en samlet costaricansk elite er på plass, inkludert Federico Ramirez, som har vunnet la Ruta fem ganger og kom på 4. plass i Leadville i år. Fra utlandet kommer Todd Wells, som vant La Ruta i fjor, Roberto Heras (vant Titan Desert i år), Alex Grant, Rebecca Rush, Milton Ramos og Luis Leao Pinto. Jeg har ikke hørt om noen påmeldte nordmenn, og har heller ikke spurt, dersom noen vet om noen så si ifra, så ordner vi med assistanse underveis.
Selv om jeg er litt grinete fordi rittet er kortet ned til en ren sprint, regner jeg med å få fine bilder av menneskelig lidelse i løpet av første etappe. Jeg vet om et par steder hvor man kan sitte og observere hvordan alt håp dreneres fra syklisters sjel i løpet av få sekunder. Mot slutten av jungelpartiet dukker det opp noen seige motbakker, og folk har gjerne gått en god stund i gjørme til knærne, høy luftfuktighet og noenogtredve varmegrader uten drikke. Der er det fint å sitte og lære nye gloser, men det aller fineste stedet er etter rundt 50 km. Da har man vært ute av jungelen en stund, på anstendige grusveier som innbyr til å trøkke på litt ekstra til tross for at det er førti grader og verken skygge eller bris i mils omkrets.
Og så, plutselig, i det man merker at grusgampinga begynner å ta på, at krampene truer og at flaska er tom igjen, dukker det opp en laang, bratt, forbistret motbakke som må forseres. Alle har sett på høydeprofilen og vet at dette er begynnelsen på 27 km klatring fra 100 til 1.200 moh, og i det de innser at de er på 120 moh og helt uten krefter, da er det noe som slukkes i øynene deres, og man kan høre livsgleden tvinge seg ut av legemet med et argt knirk.
Her er et bilde av et av sykkelhistoriens grusomste øyeblikk, nemlig erting med iskald pils i nettopp denne bakken:
Utvilsomt. Jeg tar med gopro på torsdag og dokumenterer, forhåpentligvis blir det litt bedre kvalitet. Det vil i hvert fall helt sikkert gå en del saktere. Snutten ser ut til å være fra rundt 20-25 km omtrent, det blir spennende å se hvordan det ser ut lenger inn i jungelen etter at det kom avsindige mengder regn forrige uke.
Lista over påmeldte er offentliggjort, 495 pers men ingen nordmenn i år. Jeg tror jeg snakker på vegne av alle norske terrengsyklister i Costa Rica når jeg oppfordrer til å ta turen neste år, det er stor skam at et land hvor man mener at kirsebærsmak gjør øl bedre har flere påmeldte enn Kjempers Fødeland.
Alex Grant bidrar med nok en video, denne gang fra gjennomkjøring av andreetappen:
Hei, dette er et ritt jeg vurderer og jeg har fulgt med på dine inspirerende oppdateringer. Jeg har et par spørsmål:
Årets nummer 2, Alex Grant, har lagt ut sine etapper på Strava. Løypeprofilen bekrefter at rittet har flere innslag av seksjoner som er lange og bratte, men watt’en hans er ikke avskrekkende. Er kanskje fordi han er en liten kar? Vet du noe om det?
Jeg lurer også litt på løypen. På bildene man ser er det hovedsakelig veg av enkel standard. Er det slik fordi det er der det er enklest å komme til for å ta bilder? Det er skrevet mye om gjørme, men er det mange eller lange seksjoner? Og hvordan er nedkjøringen fra vulkanen? Er den gjennomgående teknisk vanskelig, eller er det bare partier. Og hvor teknisk vanskelig er det egentlig?
Rittet er ikke teknisk vanskelig. Dag 1 har et parti på ca. 8 km (Strava) som er til dels meget uframkommelig, og grunnen til at det er skralt med bilder derfra er ganske riktig at fotografene ikke kommer seg dit, eller ikke gidder. Når jeg får tid til å gå gjennom galskapen skal jeg legge ut bilder og video. Dette er det eneste gjørmepartiet, men det er såpass slitsomt at folk har en tendens til å huske det. Resten er grusvei av varierende kvalitet, med unntak av denne delen, som er asfalt. Når det gjelder Alex Grant og watt så vet jeg ikke helt, han er vel ganske tynn og rundt 180 cm en plass, for øvrig vil jeg tro at han ikke ga bånn gass i alle bakkene, det er greit å spare litt på kruttet på en såpass lang tur.
Ang. nedkjøringen fra vulkanen, så er den heller ikke spesielt teknisk vanskelig, det er riktigere å kalle den livsfarlig om man har uflaks, og det er fort gjort å ha, det er en slags vei med masse lumske steiner som har en tendens til å overraske. Selv om det altså ikke er teknisk pr. definisjon, så vil teknisk gode ryttere helt klart ha en fordel der. Det varierer litt fra parti til parti, og fra år til år, hvor herpet veien er, men stort sett bør det være mulig for en anstendig syklist å komme seg relativt helskinnet ned. Selv er jeg ikke spesielt teknisk av meg, og flyr over styret hver gang jeg prøver meg ned her. Irriterende, men jeg er ikke den eneste, jeg tror Thomas Frischknecht klarte å tryne et år og brakk armen, men det er mulig jeg blander sammen navn her.
For å oppsummere så er ikke La Ruta utfordrende pga. teknisk vanskelighetsgrad, men fordi man blir så forskrekkelig sliten etter et par mil av første etappe, og da er det fortsatt et godt stykke igjen før man er i mål på den andre siden av landet. Hver etappe har sin egen måte å tappe krefter på, og det er fort gjort å bli mentalt ustabil av alt slitet man må gjennom.
Legger ved et fint bilde av en kar vi møtte på etter rundt 30 km av første etappe, han var ikke ved så veldig godt mot lenger.
Drar fram denne tråden igjen, nå har jeg fått satt sammen et par filmsnutter fra den beryktede førsteetappen, som riktignok var relativt snill i fjor siden det var lite gjørme i Carara. Vi dro ut en time før start og ventet på rytterne rundt 20 km, ved inngangen til Carara, og fulgte baktroppene gjennom jungelen.
La Ruta har egen fatbike-klasse i 2013, for de som måtte ha lyst på å starte tjukkassesongen i oktober. Det er kanskje ikke den raskeste eller mest rasjonelle måten å komme seg fram på, men det er jo ikke det La Ruta handler om heller. Snarere tvert i mot. Det er folk som har fullført som har manglet både en og to armer eller et bein, eller enda verre: på singlespeed, så det bør være mulig å komme seg gjennom på fatbike også.
Det er fullt mulig å melde seg på, koster US$1650 inkl. to netter på hotell. Jeg holder meg i Norge i år, men jeg kjenner en del lokale som skal være med, hyggelige folk som sikkert bidrar med litt enkel assistanse og annen moro hvis du drar nedover.
To dager igjen til La Ruta, og det er to skandinaviske navn på startlista. En Jostein Alvestad, som ser ut til å ha flyttet fra Norge til USA, og svensken Fredrik Sträng.
Regjerende mester Paolo Montoya stiller også, i likhet med Todd Wells, Federico Ramirez, Edgar Zumbado og Manny Prado, som alle har vunnet tidligere. Alex Grant er også påmeldt, og etter tre andreplasser på rad er han trolig motivert til å tråkke litt ekstra i år.
I kvinneklassen stiller Monique Pua Mata, som vant i fjor med 16. beste tid sammenlagt, tre timer foran neste kvinne. I år får hun trolig selskap på pallen av costaricanske Adriana Rojas, som er et råskinn. Ligia Madrigal vant bronse i fjor, men satser nå på gull i det som antagelig er en tynt befolket klasse: fatbike/kvinner.
Nytt av året er at arrangøren har byttet ut noen km asfalt på vei opp til vulkanen på dag 2 med en heftig blanding av traktorvei og gress med stigninger opp mot 30%. For spesielt interesserte ligger det en liten, skralt produsert videosnutt av dette her. I tillegg har jeg funnet en fin halvtimes video av bakken ned igjen fra vulkanen, den delen som hører til La Ruta starter på 3:00, og den litt kronglete seksjonen begynner litt før 18:00.
Personlig ser jeg fram til å følge med på tidene til rundt 20 gamle treningskamerater, og til å bruke tidene til folk jeg har konkurrert mot til å regne meg fram til at jeg ville ha vunnet hele greia. Dog har jeg fæle abstinenser, så det ser ut til at jeg må delta i 2014; håper i så fall å få selskap av andre nordmenn.
