Bipolar lidelse - hvor lenge kan periodene vare?

Jeg kjenner til en person som har fått diagnosen bipolar lidelse. Dette er ingen i min nærhet men et menneske jeg ser innimellom i forskjellige sammenhenger.

For et drøyt år siden uttalte denne personen at den var kurert. Dette ved hjelp av trening og riktig kost. Vedkommende var (og er) meget overvektig.

Vedkommende satte seg planer og mål for 2012 som 4 friske personer til sammen hadde slitt med å gjennomføre.

Nå har denne personen feilet i alle målene som ble satt for året men finner bortforklaringer for at absolutt alt har gått galt. Vedkommende omdefinerer det at målet har feilet til at det faktisk er en suksess ut fra visse (høytsvevende) faktorer.

Jeg er oppriktig bekymret for vedkommende. Jeg frykter at det er en manisk periode som er i ferd med å kulminere i en fryktelig smell. Jeg kjenner ingen i personens nettverk og får dermed ikke gitt min bekymringsmelding til noen som kan ta seg av vedkommende.

Men er det en sjanse for at jeg tar feil? Kan det være at vedkommende er kurert for sin bipolare lidelse og at denne smellen ikke vil komme? Kort spurt: Hvor lang kan en manisk periode være? Denne har nå vart i et sted mellom 15 og 18 måneder.

Er det noe jeg kan gjøre? Vedkommende er nok døv når det gjelder direkte henvendelser. Kan et anonymt brev, dere vet et slikt på papir, kanskje være greit?

Ja, her skal jeg være ytterst forsiktig med å gi noen svar, men --

Kurert ved hjelp av trening og kosthold? Jeg trodde behandlingen var en blanding av terapi og medisinering, evt. også elektrosjokkbehandling.

Jeg forsrår heller ikke helt hva du tenker på med å sende et anonymt brev, eller hva som kan oppnås. Anonyme brev kan oppleves som ganske skremmende og ubehagelige for mottakeren. Så det ville jeg vært forsiktig med.

Jeg har aldri trodd på at personen var kurert. Dette er noe ingen andre enn vedkommende har sagt så vidt jeg vet. Men jeg er ikke nær nok til denne personen til å kunne si i fra. Informasjonen jeg sitter inne med har jeg via venners venner og sosiale medier.

Jeg tror nok heller ikke et anonymt brev er veien å gå men jeg har ingen andre måter å få levert en eller annen form for bekymringsmelding på. Det finnes vel ikke noe voksenvern?

Edit: Det med anonymt brev var ment til personen med en vennlig beskjed om at vedkommende kanskje kunne snakket litt med fastlegen sin.

Jeg skjønner at hensikten er god, men å sende anonyme brev til folk med psykiatriske lidelser kan muligens utløse ting man ikke aner konsekvensene av. Jeg ville i hvert fall ikke gjort det.

Jeg tror du må enten si til vedkommende at du er bekymret og vil ham vel, eller så må du bare la dette ligge.

Klassisk problematikk hos Bipolare dette...ugjennomførbare planer legges og man erklærer seg frisk i de maniske periodene og lite eler ingenting blir gjennomført når depresjonen kommer, med ditto forklaringer/ unnskyldninger.
Personlig synes jeg 15-18 mnd varighet på en manisk periode var lenge! Sikker på at det ikke er noe annet i veien?
Er ellers enig med Tex at et anonymt brev sannsynligvis bare vil gjøre ting verre.

Min erfaring er at at man aldri blir "frisk" men at man har gode og dårlige perioder. Har en i nær slekt som sliter med dette og har vært gjennom det meste av behandling uten langsiktig effekt. Sentralt i dette har vært null evne (lenge før diagnos, helt fra barndom) til å finne hobbyer som øker livsgleden, samt veldig veldig god på å finne unnskyldninger til alt mulig.

Jeg er redd situasjonen er slik at jeg blir demonstrativt oversett av vedkommende. Jeg har tidligere sagt ting til denne personen som ikke har falt i god jord. Ikke noe ondsinnet men noe som har gjort at ting fra meg nok i beste fall blir oversett eller med vilje tolket i gal retning.

Så da er nok ditt siste alternativ det eneste jeg kan gjøre.

Det er ALDRI feil å bry seg! Du kan ikke bare "la det ligeg" fordi du sier noe du tror han vil reagere negativt på. Tvert om. Noen ganger MÅ man får høre hva andre mener, selv om det ikke er det man ønsker å høre som kommer ut av noens munn. Mine to øre er at du ikke skal la det ligge. Si det du mener. Du kan ike ta ansvar for hvilke reaksjoner det medfører hos mottaker.

På helt generelt nivå er det viktig å bry seg, samtidig som det er like viktig å tenke på hvordan ting man sier blir oppfattet. At man er uten ansvar for hvordan en motpart reagerer på ting som sies/fortelles/formidles synes jeg er en mildest talt merkverdig form for ansvarsfraskrivelse.

Jepp, det kom ut helt feil. Det jeg forsøker å si på en smarttelefon ute i huttaheiti nå er at hvis man virkelig viser at man bryr seg, veier sine ord med omhu og virkelig gir omsorg, vil det absolut være bedre enn å ikke gjøre noe i frykt for at det kan slå ut på verst tenkelige måte. Jeg mente ikke noe ansvarsfraskrivelse eller at man skal køle på uten omtanke for mottaker. Men man kan ikke frykte at noe skal bli tatt opp i verste mening og så bruke det som unnskyldning for å ikke bry seg.

Sånn. Trur det ble litt bedre forklart enn mitt klossete forsøk i stad. Kanskje?

Her føler jeg meg faktisk litt truffet, eller i hvertfall berørt av signaturen din, gare. Det er fristende å velge apatien. Uansett hva jeg sier vil det nok på et eller annet vis forverre situasjonen.

Det er viktig å bry seg. Enig.
Men man skal heller ikke trekke dette for langt, man har ikke plikt til å forsøke å løse ethvert problem som andre har, ref "unnskyldning for å ikke bry seg".

Dette er en person med, slik det fremstilles, en psykiatrisk lidelse. Personen er ikke nærstående til Raskall og ikke i nær omgangskrets. Jeg kan ikke se at Raskall har noen etisk/moralsk/ sosial forpliktelse til å foreta seg noe, og trenger følgelig ingen unnskyldning for ikke å gjøre det, heller.

En person som har bipolar lidelse har lidelsen hele livet, det finnes ingen kur og det er omstridt hvorvidt medisiner har noen hensikt.

Personen er nok klar over sine problemer så det er neppe et behov for at folk utenfor nær omgangskrets skal involvere seg.

Selv har jeg altfor god kjennskap til sykdommen (nær familie).

En kan faktisk bli avdiagnostisert en Bipolar lidelse, dvs en scorer så lavt på symptom at en ikke lenger har diagnosen. Stort sett etter medisinering og/eller psykoterapi. Men selv om en har tilfrisknet så er muligheten til tilbakefall relativt stor, dette gjelder jo alle psykiatriske diagnoser (mer eller mindre).

Ellers er jo Bipolar lidelse en stor utfordring rent diagnostisk fordi den innehar nærbeslekthet med depresjon og psykoser, som jo er grunnen (eller en av de) til den "gamle" betegnelsen manisk depressiv. Både depresjon og psykose kan en jo bli helt friskmeldt fra, dvs ikke inneha diagnosen.

Har inntrykk at dette er en "voksen" diagnose, da jeg i mine ganske mange år innen ungdomspsykiatri sjelden har vært borti diagnosen, depresjon og psykoser/Schiziofreni er mye mer vanlig diagnoser, dog vet jeg at noen av disse har fått bipolar diagnose i voksenpsykiatri og senere i livet. Kan også bety at episoder som utløser diagnosen muligens oppstår når en er litt eldre (en depresjoner og psykoser, som jo dukker opp i barnealder i noen tilfeller). Men dette er et vanskelig og interessant felt.

Men hovedspørsmål var vel å bry seg ? Kjenner du han ikke Raskall så ville jeg ikke gått inn med noen konfrontasjon, da ville jeg heller snakket med noen av hans nærmeste, hvis du kjenner de eller noe, spurt hvordan går det, si at at du ble bekymra, men er usikker på om du skulle ta det med vedkommende da du ikke vet hans reaksjon. Genrelt så betinger konfrontasjoner eller hva en skal kalle for at det finnes en relasjon hvis det skal ha en hensikt. Helst god eller solid relasjon, der vedkommende vet hvem du er. Men stort sett bra å bry seg da.

Hva med å ringe fastlegen? Så kan du legge fram bekymringene, og det blir opp til fastlegen å kalle ham inn til kontroll for å høre hvordan det går..

Enig her, om man kjenner vedkommende vil det å bry seg åpent å ærlig rett frem være en mulighet, men om det er løsningen gjenstår jo å se. Manisk depressiv kalte vi det i gamle dager om jeg ikke tar feil. Opp og nedturene kan variere fra person til person. Men så lenge som det her er beskrevet vil jeg kanskje være litt betenkt.

Utfordringen er vel å bry seg der det er snakk om langvarige depresjoner, jeg tror jeg ville alliert meg med andre som kunne bistå, dette er vanskelig og samtidig bekymringsfullt.

Alt for mange er redd for å bry seg.

Som nevnt før i tråden her så tror jeg nok ikke at personen er kurert, det finnes vel ingen kur for bipolare lidelser.
Men den kan behandles med medisiner og terapi.
Å sende anonymt brev til en person med psykiske lidelser vil bare gjøre vondt verre, dette kan nemlig trigge andre mekanismer hos mennesker med bipolare lidelser. Å ta det opp personlig med vedkommende er vel ikke det beste når personen ikke er helt frisk. Hva med å ta kontakt med familien til vedkommende?

Det er vel klassisk hos alle som sliter med ett eller annet, om de er erklært bipolare eller ikke…

Det finnes flere types bipolare lidelser. Hår du noen tanker om hvilken type lid else denne personen har og om han har fått diagnosen av en psykolog/psykiater.

Vedkommende har fortalt meg om dette selv. Diagnosen ble satt for mange år siden etter en lengre innleggelse på sykehuset men jeg fikk ikke vite om hvilken variant av lidelsen det dreier seg om.

Jeg har kun møtt vedkommende i de normale periodene innimellom. Kontakten ble brutt da jeg påpekte at ting kanskje begynte å eskalere i litt gale og urealistiske retninger. Jeg tenkte så ikke mer over det før jeg tilfeldig surfet innom vedkommendes blogg og fikk se det hårreisende programmet for inneværende år. Jeg har lurket på bloggen og sosiale medier for å følge litt med og ser nå at alt som var planlagt hittil i år har feilet. Aktiviteten på disse mediene har også sunket kraftig i det siste.

Det er mulig jeg leser for mye inn i dette men jeg synes dette er urovekkende. Uten at jeg egentlig føler noe ansvar.

Du sier du har fulgt med ham og hans planer og ser hvordan ting har feilet. Har han noe gjenstående planer for resten av året?

Kunne det være en aktuell fremgangsmåte å på et eller annet vis støtte personen i å nå ett av disse målene sine - øke selvfølelsen og mestringsevnen, og heller over tid komme med råd om ting som _kan_ gjennomføres, men på bekostning av ditt og datt. Vi har vel alle hatt våre opp- og nedturer, men kanskje det lønner seg å bidra med noe konstruktivt ("ja! det høres kult ut - skal vi gjøre det sammen?") fremfor å slå beina under og legge alle planer i grus pga at lista er lagt skyhøyt.

Kanskje fyren ikke er hypp på omsorgen din? Det er ikke noe sykdomstegn. Overdreven,klam medfølelse fra perifere "venner" er ofte en sjanse for de samme "vennene" å slippe unna sine egne personlighetsforstyrrelser. Ganske lett å gjennomskue, selv for en med en bipolar lidelse.

Så du anser empati og omsorg som en personlighetsforstyrrelse? Stakkars.

Nå høres det ut som om tråden begynner å spore av.
Trådstarter spør om råd om hva han kan gjøre for å hjelpe vedkommende, som han oppfatter har et problem.
Å kontakte fastlegen til vedkommende er nevnt tidligere i tråden. Det er det det rådet jeg også vil gi, ettersom du sier du ikke når frem til han direkte lenger.
Du kan kontakte fastlegen anonymt, hvis du ikke vil at han skal vite at det var du som kontaktet fastlegen.
Det er ikke greit å være pårørende til en med en alvorlig psykisk lidelse, og det er mange som sliter med å komme frem til den de ønsker å hjelpe.
Jeg vet at mange i helsevesenet setter stor pris på informasjon fra pårørende. Du sitter på info som fastlegen kanskje ikke vet om. Kanskje har din bekjente en annen behandler i psykisk helsevern som hadde satt stor pris på den informasjonen du sitter på.
Lykke til videre!

Jeg er behandler for flere mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Hvis en pårørende ringer for å gi informasjon så er det flere hensyn å ta i forhold til taushetsplikten. Den brytes i det du erkjenner overfor den som ringer at vedkommende er din pasient.

Hvis dette er kjent fra før og pasienten har gitt tillatelse til at pårørende kan ringe og informere, SKAL pasienten få vite hvem det er som har kommet med informasjonen og den pårørende skal få vite at så kommer til å skje.

Jævlig bra skrevet.

Slemt skrevet, med et touch ondskapsfullhet. Fint å ville hjelpe selv om har man har sine egne demoner å kjempe med.

Skal vi se? Unnskyldninger for alt, gjenntagende setting av mål uten noen form for oppnåelse.

Kanskje han/hun er Liverpoolfan?

Spiff

Nope. Jeg anser det å bry seg som en bra egenskap,men samtidig det å "bry seg" fra en klovn som ikke kjenner vedkommende utenfor webben som mer av et overgrep mot privatlivet.
Mao. LIGG UNNA DIN KLOVN!

Jeg kunne ikke vært mer enig.