Hurra for småskader!

Sykling i terreng kombinerer fortreffelig mange bra elementer. Småskader er et av de bra elementene! Hurra for moderate smerter som ikke er tegn på alvorlig sykdom eller skade, og som snarere fungerer som en påminnelse om delvis vellykkede raid over stein og rot!

-Johan (som hadde et minneverdig svev over styret på vei ned Barlindåsen i går )

Og denne karen klarte å tryne på flatmark etter 2 timer i terrenget.

Stein som låste forhjulet da jeg trillet rolig på en parkeringsplass,alt for treg til å løse ut klikkpedalene..

Noen fine blåmerker har det allerede blitt av stisyklingen,bare kjekt det.

Har man ikke ett par ferske blåmerker og noen arr så har man ikke gjort noe moro på lenge.




Edit: Se opp for Stein,han ligger på lur overalt, og før man vet ordet av det så låser han hjulet ditt.

Noen ganger så går han i ras også,såkalt Steinras.
Skummel type.

Gjorde jeg?

Ja.

Utrulig at det går så bra som det gjør. har vel ikke vært på en eneste stitur uten at en eller annen har klart det helt store uten varige skader.

Litt blod på legga og noen skrubbsår på arma setter bare enda mer farge på turen.

Nord- eller sørsiden? OTB ned nordsiden kan fort bli ganske spektakulært

Det var sørsiden, røttene var litt sleipere enn sist, men jeg tråkket med bredt smil på samme utveskling og ut i geografien bar det. Skylder på røttene denne gangenen På nordsiden har jeg bare hatt gleden av å gå på ryggen med sykkelen i fanget på vei opp (et håpløst forsøk på et crux). Jeg er nok for feig til å slippe på såpass at det blir overhengende fare for OTB ned nordsiden. Men jeg håper dagen kommer! Men som du sikter til er det jo steder der man helst ikke ønsker å forlate stien (bratt og langt ned).

Forøvrig har jeg fått litt hang up på Barlindåsen og jernbanestien. Og tar gjerne imot tips til andre stier i området som er like krem