I dag tok jeg turen ut i Lillo som jeg gjør et par ganger i uken. Sluddet litt, men med noen minus i natt viste jeg føret ville være fast og fint.
Med musikk på øret og kraft i tråkket var det som vanlig en sann glede å være ute. Jeg har alltid vist at jeg har likt meg i skogen med sykelen under skinka, men i dag ble det ubestridelig bevist at dette er et forhold som vil vare livet ut.
Etter en drøy mil, fikk jeg et voldsomt glipp tråkk. En rask titt ned bekreftet det jeg fryktet, kjedet hang og slang. Hadde vel tilbakelagt en 10 km og var gode 7 km hjemmefra. I påskedvalen var kjedekutteren lagt igjen i boden hjemme, veldig urutinert! Så der stod jeg på noen av de beste stiene jeg har sett i år med noe lignende en fancy sparkesykkel.
Med litt høy puls og noe kalde føtter godtok jeg ganske raskt omstendigheten og begynte vekselvis å traske i motbakker, sparke på flatene og trille nedover. Til nå kan vel den historien ha større potensiale for å fremprovosere motsatt følelse en den beskrevet ovenfor. Men der i nok en motbakke et par km hjemmefra skjedde det noe;
Med "Oslo Ess - Alt jeg trenger" på øret, med sykkelen ved min side, tok jeg meg i å smile bredt. Hvorfor? Det hadde ikke vært den fineste vårdagen, temperaturen ikke akkurat varmende og med ødelagt kjedet skulle jeg vel gjort det motsatte. Allikevel følte jeg på en oppriktig glede der jeg trasket hjemover.
Et noen timer med tenking har jeg kommet til denne konklusjonen;
Jeg, sykkelen og friheten til å ferdes på de stiene jeg vil er alt som trengs for et genuint smil og en glede som varer utover dagen.
Neste gang tar jeg nok allikevel med kjedekutter.
Ha en god påske alle samme, og husk hvor en alltid kan finne et smil...
