Christoffer-saken

Er det flere enn meg som får lyst til å grine hver gang de ser bildet av Christoffer i nettavisene?

Jeg pleier å være rimelig tykkhudet og robust overfor lidelse og elendighet i media, og jeg har ingen forbindelser til Christoffer eller familien, men akkurat denne saken setter meg helt ut. Sannsynligvis fordi jeg har to nydelige sønner sjøl, som dessuten ligner litt på Christoffer. Hver gang jeg ser det portrettbildet blir jeg fysisk uvel, og også vanvittig rasende.....

En annen ting som irriterer meg er hvorfor man nå i straffesaken mot moren skal gå en ny runde med å så tvil om tekniske bevis og diverse, når jævelen av en stefar allerede er dømt.

Er han forresten noensinne nevnt med navn og bilde? Jeg spør fordi jeg tror det hadde vært godt å få personifisert raseriet jeg føler.

Det virker som at det er først nå saken blir tatt helt på alvor. Riktignok ble stefaren - etter at saken først ble henlagt to ganger - dømt for mishandling, men i medvirkningssaken som nå føres mot moren blir det lagt frem mange nye beviser, vitneforklaringer osv. De ville jo vært enda viktigere i saken mot faren, som da kanskje også hadde fått en strengere straff enn det han fikk?
Det er nå sterke vitneprov fra sakkyndige som sier at de aldri før har sett et barn med så mye skader etter mishandling. Merlelig at ikke dette er kommet frem tidligere.

Du er ikke alene. Selv om jeg sluker det aller meste annet må innrømme at jeg ikke klarer å lese om denne saken i media. Håper stefaren lever resten av sitt liv i intens og vedvarende smertehelvete.

Må si jeg også stiller meg undrende til hele saken. En ting er det som skjer nå i fbm morens rettsak.

En annen ting er hendelsesforløpet før Christoffer døde.
Har selv jobbet på barneavdeling og der hadde vi lav terskel for å mistenke slik handlinger. Veldig ofte når det var mistanke viste det seg å stemme.
Saken er jo bare trist, her har alle rundt gutten sviktet totalt.

Det er ikke bare du.

Som en som har en 2 1/2-åring som heller ikke er ulik av utseende, og som har opplevd å miste et barn, må jeg bare bla fort forbi det bildet. Jeg begynte en gang å lese historien, men ga opp.

Det ansiktsuttrykket hans er så sterkt når du tenker på hva han har opplevd ...

Første gang jeg så bildet, satt jeg på jobb. Jeg ble umiddelbart grepet av en voldsom trang til å sykle de 10 minuttene til barnehagen og holde Axel tett inntil meg, men greide å la være.

Godt å høre, Geir.... jeg orker heller ikke lese, og jeg orker ikke se på bildet. De gangene jeg presser meg til å se på bildet får jeg samme akutte behov for å gi gutta en lang klem.

Det er en litt absurd og skremmende opplevelse å føle at man selv blir mer omsorgsfull når man blir eksponert for andres lidelse.

Samme her. Jeg har kommet til det at jeg rett og slett ikke klarer å lese det...får fysisk ubehag. Et slags sårt og trist raseri som jeg ikke greier å forholde meg til.

Det er helt utrolig hvordan den gutten ble sviktet. Det er virkelig ille!

Jeg gråter like mye hver gang jeg leser om saken. Tenk den redselen han har følt på hele tiden.

Jeg kjenner meg godt igjen i de følelsene du beskriver, akkurat denne saken går skikkelig inn på meg fordi den er så ekstremt urettferdig og brutal.

At stefaren ikke har blitt identifisert kan vel ha noe å gjøre med at ikke alle der ute har god impulskontroll...

Jeg leste saken for noen år siden i A-magasinet, skrevet av den meget flinke journalist Kjetil Østli. Tror aldri jeg har vært blitt så følelsesmessig "angrepet" hverken før eller siden. Å klare å formidle en så sterk sak på en så god måte må kreve utrolig kontroll. Jeg vekslet mellom raseri, sorg og strigråt mens jeg leste, og husker fortsatt en del av det nesten ordrett. Bør leses, men velg tid og sted med omhu.

Gir ungene en ekstra klem i kveld.

Det er tårer i øya hver gang bildet er i avisen. Stakkars gutt.

og ønsket om å dra til barnehagen å gi ungen min en klem er tilstede her også.

Det er en utrolig ille sak og ekstremt gripende å lese. som småbarns far blir dette bare mye sterkere.

Det blir ekstra sterkt for min del. Christopher kunne vært meg, pappa kunne vært stefaren til Christopher og mamma kunne vært Christophers mor. Hadde jeg hatt sengetid litt senere på kvelden (les: pappa vært enda fullere) tviler jeg på at jeg hadde levd nå.

Historien har flere paralleller. Jeg møtte bestekompisen fra barndommen etter mange år. Vi kom inn på temaet og kompisen fortalte noe hans mor hadde fortalt ham: "Vi må ta godt vare på Raskall for han har det ikke så godt hjemme".

Etter denne samtalen har jeg forundret meg over hvorfor nevnte mor ikke foretok seg noe.

Jeg gråter hver gang jeg ser Christopher. Jeg gråter nå!

Jeg blir fysisk uvel og jeg tror at dette er forsterket fordi at vi som fellesskap har mislykket med å redde ham, det har ikke manglet anledninger til å gripe inn.

Samme her også. Jeg var faktisk i tvil om jeg en gang skulle åpne denne tråden. Det er så jævlig at det rett og slett er litt vanskelig å forholde seg til.

Sammer her. Jeg orker ikke å lese om denne saken lenger, og blar fort forbi. Det skjer noe med en når man har egne barn, jeg merker jeg reagerer mer på nyheter som involverer barn nå enn før. Tidligere var det bare historier, nå er tankene kommet en del lenger.

det som er jævli kjipt er vel att stefaren blei dømt til 5år, og det er jo snart 5 år siden:(
håper det blir fler høringer når han evt måtte komme ut om det er mulig. en liten gutt klarer ikke fremkalle ett 14cm langt kranie brudd på seg sevl ved og skalle hue i veggen.
kjenner jeg blir ufattelig trist av denne saken, og som alle andre fedre her i tråden(og sikkert mødre også) så kjenner jeg en trang til og sette meg på gulvet og kose barna mine litt ekstra hardt, og love de att jeg skal passe på de uannsett hva som skjer.

Vi får love hverandre å bli bedre. VI skal ta tak.

En ting er hva som ble gjort mot han av stefaren, noe som er mer skremmende er hvordan han ble sviktet av samtlige som skulle ha vært der for han. Til og med etter at han ble drept så fortsatte de å svikte. Politiet henla jo saken i første omgang, inntil media begynte å grave i saken og riksadvokaten grep inn og krevde at den skyldige skulle bli funnet og dømt.

Jeg har lest igjennom historien et par ganger siden media startet å skrive om den, og det gjør like vondt hver gang. Jeg håper virkelig at mora blir dømt også og at de to barna hun ble fratatt nylig blir holdt langt unna henne og den såkalte "mannen" som drepte Christoffer.

Ikke bare det -
Saken mot faren ble så vidt jeg vet først henlagt to ganger.

Den saken som går nå, mot moren, er det guttens mormor som har fått i stand. Det er hun som har anmeldt sin egen datter. Uten mormoren ville ikke dette vært en sak. Hvor traumatisk også dette er for den gamle damen, kan man jo bare forestille seg. Hun er vel den eneste som egetlig har stått opp for gutten.

Ikke at straffeutmålingen er noe tema her, men han fikk vel opprinnelig 6 år. Deretter anket han og fikk 8 år.

og etter christoffers død så har jo mora hans klart og fremskaffe 2 barn til.... hva skjer med de mon tro? faren har jo tillogmed hatt besøk av barna sine i fengslet uten vakter tilstede, og barna har etter ett besøk hos far kommet ut/hjem med blåmerker, etter dette har de ikke besøk uten vakt???? hvrfor får en mann som sitter inne for misshandling med dødens som følge lov til og ha besøk av sine barn uten tillsyn???

Christoffer saken er så jxxxx at jeg får dårlig samvittighet over mennesker når jeg ser bildet av han. Ønsker bare å lukke saken bort. Unna.

Og det er vel det vi IKKE skal gjøre, VI SKAL IKKE LUKKE ØYNENE.

Men vi SKAL bry oss. Sier magefølelsen at noe er galt, så bring det videre, barnehage, skole, bekymringsmelding til barnevern. Om det er dine, eller andres barn. Sine egne er jo lett å passe på. Men de barna som ikke har foreldre som deg og meg, hvem passer på de? Gjør vi det, så vil iallefall ikke Christoffer dø forgjeves. For det har ikke skortet på signaler i saken.

Og vi vet jo hvilke barn som sliter. Merker det på oppførselen, språk, han er mye mer "moden" enn sine klassekamerater jevnaldrende. Kommer på døra og spør om å leke når våre (og alle andre) ligger og sover når vi voksne skal legge oss. Og det er jo viktig at man som voksen og er inkluderende, for jeg kjenner og tror mange voksne er "ikke lek med de for de er sånn og sånn" til barna sine.

btw: De to andre barna de to har fått er fratatt de av barnevernet leste jeg. Er ikke overrasket.

Tja. Baneheia-gutta er f.eks heller ikke spesielt populære. De har vært kjent med fullt navn og bilde siden saken startet.

Hvorfor skal akkurat denne jævelen beskyttes fra eksponering i media? Svikter samfunnet der også?

Nå har jeg med litt googling funnet ham likevel, og det eksisterer blogger og lignende nettsider som identifiserer ham.

Om han skulle bli ødelagt med et balltre i fengselet eller når han dessverre snart slipper ut så anser jeg ikke det for å være noe stort tap for menneskeheten.

Det er for meg totalt uforståelig at man kan dømmes til så lite som 8 år i en slik sak,men det stemmer jo godt med bildet som Stine Sofie stiftelsen gikk ut med for flere års siden:Vold mot barn straffes lavere(eks:http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.6972091).

Man vet jo også godt hvordan effekten på de som overlever slik vold er,så for meg er det totalt uforståelig at det ikke gis straff som står i forhold til forbrytelsen her.

Det som sies av @silverwrx er noe man burde merke seg ved,for det er de voksne som har ansvaret for å snu ting her,dessverre er alt for mange voksne ikke voksne nok til det.

Hvem kjenner forøvrig ikke til saker fra sin egen tid som barn der det dreide seg om voksne som ikke burde ha barn?
Tror dessverre det er veldig få av oss.
Jeg kommer fort på saker om kompiser som hadde foreldre som drakk,eller det som verre var,men som barn forstår man ikke så mye av det der,men som voksen så lurer man på hvorfor det var så mange voksne som "overså" og glattet over saker?

Jeg håper nå ihvertfall at de som henger her inne har mot til å ta tak i slike saker som voksen,det har nå jeg og noen i slekta gjort før,og utrolig å se hvordan man kan få skaffet hjelp til og snu livet til barn som er helt ute pga. av foreldrene.

Det at for eks. noen i sin egen nære slekt/omgangskrets vil få problemer med rettsvesenet er en liten sak i forhold til at noen andre lider pga. deres handlinger, det er nå min tankegang.

nrk.no, sak om overgriper som ikke blir straffet.

Svært godt formulert og konkretisert. I motsetning til å snu ryggen til må man ha mot til å inkludere de som viser disse signalene.
Håpet om økt samfunnsansvar ovenfor barn med dårlige oppvekstvilkår er faktisk den eneste trøsten en kan finne i denne grusomme saken.

Bilde av stefar og mor gitt. De har jo stått frem i media helt frivillig gitt, med bilde og navn.

http://www.dagbladet...toffer/7567488/

http://www.ringblad....icle4021980.ece

Se begge linkene. You do the math.

Linkene fungerer ikke. De har blitt forkortet med noen prikker.