Jeg har meldt meg på to maratoncuper her i Costa Rica, og siden nasjonens og forumets kollektive ære og internasjonale anseelse i høyeste grad står på spill, tenkte jeg det var best å be fellesskapet om råd.
Hver cup har ett ritt hver måned fram til august, så hver søndag går med enten til ritt eller gjennomkjøring av neste helgs løype. Bortsett fra det har jeg strengt tatt ingen plan, og treningsgrunnlaget er labert; jeg har vel godt under 100 timer på sykkel siden desember 2010. De fleste av disse i bedagelig tempo under Ultrabirken.
Ambisjonen er som følger:
1. topp 25 sammenlagt i kategorien Open, dvs. alle mot alle, alt fra topptrente 23-åringer til feite gamle damer. Jeg har gitt opp å slå førstnevnte, men håper å kunne hamle opp med flere av de sistnevnte; gi dem en lærepenge. I første ritt ble det en 34. plass av 115, skylder helst på defekt ventil.
2. komme tilbake på 2010-nivå i første omgang, dvs. i underkant av 25% lengre tid enn vinneren i eliteklassen. I første ritt ble det 50%, og det er jo stusslig. Nå finnes det mange gode bortforklaringer man kan ty til, men på langt nær mange og gode nok til å redegjøre for hele forskjellen.
3. denge flest mulig venner og bekjente.
4. bli i stand til å gjennomføre noen avsindige langturer når sesongen er slutt.
Etappene er nokså forskjellige, men generelt er det en fordel å være en god klatrer og å ha en høy terskel for å gråte. Tekniske ferdigheter er noe mindre avgjørende. Utholdenhet og klatring er altså hovedfokus for trening.
Her er rittprogrammet, slenger med noen høydeprofiler og annen dokumentasjon for evt. spesielt interesserte:
Det ser ut til at de har lagt opp til stadig drøyere etapper, så det kan jo bli moro etter hvert, og, for å komme tilbake til poenget, så tror jeg det kan være produktivt å begynne å trene.
Spørsmålet er hvor mye eller lite det er lurt å trene utenom søndagene, som altså er satt av til langturer med høy puls.
Jeg har to faste ruter jeg brukte i 2010 som jeg tenkte å begynne å kjøre igjen:
Den første bør være grei innimellom; en times tid opp til toppen med makspuls i motbakkene og rolig trilling hjem igjen. Den andre forestiller jeg meg at kan spares til uker uten ritt.
Hvordan kombinerer man et relativt tett og langvarig rittprogram med resultatfremmende trening? Personlig har jeg aldri prøvd noen av delene, så tips mottas med all slags takk.
Jeg endte opp med å emigrere igjen ja, blir her ut 2013 i første omgang. Manglende treningsoppdukking på Gjøvik i fjor hadde nok mer med generell latskap å gjøre, og det er det jeg prøver å kompensere for nå.
Jeg syklet den 19.02, det gikk for så vidt greit, utgangspunktet tatt i betraktning. Var som nevnt påmeldt i Open, som startet 10-20 min. etter de andre; de som har tatt seg bryet med å løse lisens.
Havnet i grøfta etter 200 meter, så de første 30 min gikk med til å tråkle seg gjennom trimgjengen og forsøke å ta igjen en anstendig gruppe. Da var imidlertid bakdekket plutselig flatt, så jeg tapte noen min på å pumpe, noe som gjentok seg fire ganger til før jeg kom i mål, slik at jeg kjørte alene hele tida i et ritt som absolutt bør kjøres i gruppe (flatt, grus). Siste stopp var 1 km før mål, gradestokken hadde da forlengst bikket 40 grader, så det tok litt tid før jeg merket at det var framdekket jeg stod og pumpet på Det gikk med mye tid der, og det var mange som trillet forbi som ideelt sett ikke burde gjort det.
Jeg var relativt kokt i huet da jeg kom i mål, alt for varmt, men fikk kald pils, så det ordnet seg. Det fine med uflaks er ellers at man har noe å skylde på, og at man kan regne seg fram til at man egentlig ville vunnet. En 34. plass er uansett bedre enn fryktet på forhånd, og gir poeng i sammendraget.
Jeg debuterer i den andre cupen nå på søndag, det er en lengre og mer kupert løype med mer klundrete underlag; mye løs stein og gjørme. Uansett er det en løype hvor ulempen ved å stille med en 11.5 kg fulldemper i stedet for lett hardtail er mindre enn i det første rittet. Håper på null punkteringer, null trøbbel med drivverk og at to ukers sammenhengende restitusjon gir resultater.
Kjapp oppdatering herfra, regner med at folk er sulteforet på nyheter om costaricanske maratoncuper hvor nordmenn kjemper om lave plasseringer.
Treningsprogrammet er fortsatt mer på planleggingsstadiet enn på det stadiet hvor man faktisk gjør noe. Rittet på søndag var den reneste galskap, det hadde regnet jevnt siden gjennomkjøringa for to uker siden, så 40 av 65 km var tjukk, glatt gjørme som satte seg fast over alt.
Undertegnede hadde valgt å la maxxis aspen stå på, i den tro at det var relativt tørt, og det var selvsagt katastrofalt; jeg skled rundt uten kontroll mesteparten av rittet. Unngikk mirakuløst å tryne flere ganger, men klarte også mirakuløst å tryne en gang hvor det strengt tatt ikke burde være påkrevet. Dog så det ikke ut til at noen andre hadde noen kjempefordel av sine dekk heller. Testet ut ny kjedeolje, muc-off wet, fine greier som holdt overraskende lenge, virker å være bedre under ekstreme forhold enn synlube som jeg har brukt hittil og som er noe ræl.
Sånn ser det ut mht målsetninger:
1. Plasseringsmessig er jeg ganske fornøyd, 36. plass av 100 i open gjør at det er håp om topp 25 til slutt, tida ble 4.42; 1.08 bak vinneren i kategorien og 1.50 bak vinneren i elite.
2. Fortsatt et stykke igjen til 25% (nærmere 63%)
3. samtlige venner og bekjente ble dengt. Dette er tross alt det viktigste. Merkbar framgang på denne fronten siden forrige ritt.
4. mangler en del på langturformen, ble fryktelig med kramper fra 30 km og inn. Men mindre sliten enn sist; klarte å snakke i hele setninger kort tid etter målgang.
I morgen er det gjennomkjøring av søndagens ritt, det har blitt kortet ned til 32 km/ 1550 hm, de som har testet løypa fremhever umenneskelig varme, uvanlig bratte stigninger og livsfarlige utforkjøringer som særlige spenningsmomenter, og det ryktes at tre syklister har pådratt seg bruddskader under gjennomkjøring de siste to ukene. Det er dette som er så fett med ritt i Costa Rica: null respekt for utøvernes liv og helse.
Kona tok bilder av folk 7 km før mål, godt å se at de som syklet fortere enn meg så minst like slitne ut:
oppdatering: treningsplanen følges fortsatt ikke slavisk, men det ble rittgjennomkjøring på onsdag og 18 km oppoverbakke hjem fra sykkelsjappa på lørdag. I hvert fall økning i mengde, om enn ikke i kvalitet mtp optimal form til ritt på søndag.
Rittet var omtrent som forventet, et bakkehelvete uten sidestykke i moderne historie. 32 km og 1550 høydemeter, dvs. omtrent samme hm som birken på 1/3 av distansen, men med finere vær. Førti varmegrader og tre motbakker i løpet av 9 km med følgende karakteristika: 1. 2 km/ 315 hm, 2. 800 m/ 100 hm 3. 2.5 km/ 300 hm
Ikke fordel med småtung fulldemper, men stor fordel å ha camelbak og gode dekk.
Mht til målsetninger, ser det slik ut: 1. 25. plass i rittet, 23. plass sammenlagt etter to ritt i denne cupen.
2. 1:45 vs. 3:12 er fortsatt et lite stykke unna målsetningen. Er dog flink til å bortforklare og til å finne ad-hoc målsetninger i etterkant; ligger f.eks bare 4 min bak et imaginært merkekrav i Open.
3. 3 min bak kamerat i master a, 40 min bak kamerat i sub-23, begge ble gruset forrige søndag. dengte dog alle fem som startet i open, hvilket følgelig blir målsetningen i retrospekt.
4. bare litt antydning til kramper siste 3 km, tar dette som et godt tegn. Mer enn bare litt antydning til kollaps i oppoverbakkene, tar dette som et tegn på menneskelighet; viktig å være jordnær.
Neste ritt er om en måned, og går for å være sesongens drøyeste. Satser på noen seriøse langturer i mellomtida for å høyne gråteterskel.
Påsken ble brukt til langturer med mange høydemeter; 200 km og 6.000 høydemeter fordelt på fire turer, bilder og video her
Dette var visstnok monsteretappen, med 51 km og rundt 2.000 høydemeter, de første 11 km var en nesten sammenhengende klatring fra 1400 til 2200 moh. Jeg rakk ikke å varme opp før rittet, så første halvparten av denne bakken var slitsom. Da pulsen hadde roet seg ned litt gikk det bedre, storveies form fram til ca. 30 km og folk ble passert i hopetall. Selv om fulldemperen ble overøst med forbannelser under klatringen, var terrenget klundrete nok til at vi ble venner igjen i løpet av de neste 40 km.
Det ble en punktering etter 30 km, 10 min på å bytte slange, og resten av rittet gikk med til å ta igjen de som hadde kjørt forbi, samt planlegge innkjøp av ny og bedre pumpe.
Kom inn som nummer 30 i open, 48 min bak klassevinneren og 1:18 bak sammenlagtvinneren. Det er en forbedring fra 38. plass i forrige ritt i denne cupen, og det er jo hyggelig. 11 min. opp til 20. plass, så det bør være mulig å gjøre det bedre i neste ritt hvis man rekker å trene litt. Mtp målsetninger så ser det slik ut:
1. Vanskelig å si hvordan det ser ut sammenlagt, men det sankes i alle fall poeng.
2. 55% bak sammenlagtvinner, 27% bak klassevinner.
3. Slått med nesten en halvtime av kamerat i eliteklassen, ellers full pott.
4. Ser bra ut. Krampetendenser mot slutten, men mindre enn før. Påsken forløp uten kramper.
Neste ritt, i den andre cupen, er om to uker. 60 paddeflate km på grus i 40 varmegrader, altså ikke et typisk fulldemperritt, motivasjonen for å delta er at det blir ekstra godt med en kald pils etter rittet.
Siste link til bilder og video er ikke fra ritt, men fra påsketurer. Sykkel i stedet for ski, bananer i stedet for appelsiner og pils i stedet for kvikk-lunsj. Og da er det en skummel kombinasjon av gps, spørre etter veien og mer eller mindre kvalifisert gjetning for å komme fram.
Begge maratoncupene arrangeres av folk som har gjort dette en stund, så løypemerkinga er meget bra. De gangene man må innom trafikkert vei så er det folk der som stopper biler og peker i riktig retning. Røde Kors er alltid på plass, også er det gjerne folk med ATV som kjører og soper opp folk ved behov.
På diverse turritt rundt om så er det nok litt mer ymse. Noen er meget godt organisert, andre har en del forbedringspotensiale.
Hvor forskjellig det er fra norske ritt, tja, jeg deltok bare i tre stk; Helgøya, Furusjøen rundt og UB. Det var fine ritt, men de er nok flinkere til å finne på ordentlig drøye løyper her enn i Norge. Ingen respekt for deltagernes velvære underveis, og lite lydhørhet for surving. Jeg nevnte La Ruta, og det er jo et godt eksempel; en norsk arrangør ville blitt satt i fengsel om han hadde sendt folk ut på en slik tur.
Søndagens ritt er unnagjort, det blir fortsatt dårlig med trening siden man har alt for mye annet å drive med, så det blir en tur i uka, til gjengjeld prøver jeg å pakke en ukes normal trening inn i den turen. Forrige lørdag ble det 115 km på MTB, 50/50 asfalt og grus med innlagte strava-spurter i utvalgte segmenter, fra kåken til en strand ved stillehavet hvor det ventet kald restitusjonspils. Årets hittil lengste tur forløp uten kramper eller annet ubehag i tilnærmet rittempo, så jeg var optimist, for ikke å si overmodig, før rittet, som skulle være et lett, flatt grusritt over 60 km.
Om morgenen var jeg ikke fullt så optimistisk, jeg hadde glemt å sove, magen var grinete, og til tross for at jeg bare rakk 15 min oppvarming var beina skjelvne og geleaktige da jeg stod på startstreken. Det var ganske varmt, 34 grader, noe som kan være nok til å ta knekken på en stakkars nordboer som er vant til at varme defineres som fravær av kuldegrader, evt. færre kuldegrader enn forventet. Da tenkte jeg på dere som kavet rundt i snøblandet gjørme på Helgøya dagen før, og fant ut at det ikke var så synd på meg allikevel.
Første 2 km gikk i kontrollert fart på asfalt bak politimotorsykkel, deretter ukontrollert galskap på dårlig grusvei en stund før det begynte å dannes grupper. Jeg satset på å gi jernet i begynnelsen for å havne i en god gruppe, og det klarte jeg forsåvidt, men gruppa var beklageligvis så god at den kjørte fra meg etter hvert, og etterlot meg deprimert og utkjørt. Peste fælt alene en stund, før det kom en ny gruppe det gikk an å henge seg på. Det var slitsomt å følge disse også, det ble mye småspurting for å tette luker, og da vi kom til et stiparti var jeg helt rasert.
Stien var en fem kilometer lang gledelig overraskelse; smal, tørr singletrack med akkurat passe mengde stein og røtter, og ikke minst skygge. Jeg tok det rolig her for å prøve å samle krefter, samt unngå å smadre hodet mot en spiss stein. Etterpå fulgte mer grus, men færre oppoverbakker enn i de første 20 km. Jeg havnet bak en herre med bart og streng mine som ikke skulle ha noe av at man byttet på å dra. De gangene jeg prøvde, gikk det 10 sekunder før han freste forbi igjen. Dette var ytterst behagelig for meg, men desto mindre klokt av ham, og han kollapset kjapt da vi ble tatt igjen av en større gruppe.
Dette var en fin blanding, noen tette stubber av noen 40-50-åringer som holdt jevn, høy fart på flatene, og noen lange, tynne i 20-åra som ga alt når de kom inn som innbyttere. Vi freste forbi haugevis av sjanseløse medmennesker i løpet av en halvtimes tid, inkludert et par fra eliteklassen som hadde startet et kvarter før. Ved matstasjonen ble kollektivet dessverre oppløst av individets maniske higen etter vann og bananer, så derfra og inn ble det å ligge bak folk jeg tok igjen i et par min for å slappe av, eller henge på folk som tok meg igjen fram til jeg så dobbelt og måtte slippe.
Temperaturen hadde steget jevnt, etter 30 km lå den på 36 grader, fra 40 km lå det jevnt på 39 grader, og da jeg kom til foten av mördarbakken, 1.2 km med 30% stigning på det verste, var det 42 grader. Folk lå bokstavelig talt strødd oppover, noen gjorde spede forsøk på å spasere, men de fleste satt og pludret med imaginære marihøner under trærne. Denne bakken kom etter et langt parti med klundrete steinrøys som hadde ristet de siste kreftene ut av kroppen på folk, så det var lite fristende å forsere en lang, bratt og teknisk klatring.
All fornuft tilsa at det ville være digg å bare hoppe av sykkelen og tusle rolig og bannende opp her til tross for at man fort kunne tape 10-15 minutter på det, heldigvis hadde jeg oppdaget på matstasjonene at jeg fikk kramper av å gå av sykkelen, så det var bare å gire til 24/36 og tråkle seg klynkende opp mellom stein, røtter og folk som lå og tryglet om eutanasi.
På toppen av bakken stod det folk og delte ut poser med kaldt vann, de bør snarest tildeles St. Olavs orden. Minst. Derfra og inn var det sju km, først nedover på dårlig traktorvei, så 3 km slak oppoverbakke på asfalt. Formen var relativt brukbar, så jeg freste på og tok igjen mange som var imponerende tomme for krefter. Jeg så mye menneskelig lidelse her, spesielt da jeg kjørte forbi en i samme kategori som meg 300 meter før mål. Jeg hilste høflig og smilende til det knallrøde, oppløste vesenet, og fikk et desperat klynk og et resignert sukk tilbake.
Vel i mål fikk jeg en kald dusj og en enda kaldere pils, begge deler er inne på topp 10 over livets gledeligste øyeblikk hittil.
Status mht målsetninger:
1. Det ble 21. plass av 105 startende i open, 2:39 er 23 min bak klassevinneren og 10 min bak 10.plass. Sammenlagt ser det ut til at jeg ligger som nr. 18 eller 23, avhengig av hvordan man regner. Jeg liker best å regne slik at jeg havner på 18.
2. 40% bak sammenlagtvinneren. Tilskriver minst 35 prosentpoeng det faktum at vinneren fikk ferdigfylte flasker av teamet sitt, mens jeg måtte fylle på matstasjoner. Som tidligere nevnt, om man ikke kan være best til å sykle, kan man i hvert fall være best på bortforklaringer, som jo er en nesten like viktig del av sykkelsporten som selve syklingen. 16% bak klassevinner.
3. Full pott bortsett fra han som kjører i elite og dengte meg med 10 min (og hevdet å ha punktert), og en foruroligende utvikling fra en som har begynt å trene på ukedager. Han dro fra sammen med 3-4 masterbulldosere etter ca 40 km, og slo meg med 56 sekunder. Han i Master A, som tradisjonelt har vært den viktigste å denge, ble tatt igjen etter skarve 15 minutter denne gangen, og fikk tyn med 20 minutter. Unnskyldte seg med at han trynte stygt etter 4 km, men andres bortforklaringer er selvsagt verdiløse.
4. Nå er ikke grusbanking i 40 varmegrader med 90% i snittpuls representativt for turene som planlegges, men bortsett fra krampetendenser så ser det ut til at kroppen begynner å bli i stand til å tåle ganske mye rart uten å kollapse helt.
Neste ritt er om to uker, 57 km, ellers lite info om løypa hittil, men ut fra hva jeg vet om området hvor det arrangeres, så blir det lite grus og mye bratt, altså moro.
Jeg har lagt ut noen bilder og en video, ikke egenprodusert, og av begrenset kvalitet, om noen skulle ha interesse av å se hvordan et ritt arter seg i tropene: www.sabadomasoquismo.blogspot.com
Ny oppdatering, regner med at folk har sittet oppe i natt og ventet. Dagens ritt var drøyt, drøyere enn skarve 57 km og 1.700 høydemeter skulle tilsi. Siden denne tråden i utgangspunktet var ment å handle om lure treningstips, tar jeg med ukas turer. Forrige søndag ble det 40 km i ulendt terreng i området rundt vulkanen Arenal, knallbra turområde for terrengsyklister og stas med en ekte vulkan som ryker og smeller. Onsdag 34 km for å gjenopprette lov og orden, ta tilbake KOMer på strava. Slitsomt, meningsløst og godt for sjelefreden.
Dagens tur startet også med en kraftig rykende vulkan i bakgrunnen, men det viste seg snart at det var helt andre ting som utgjorde den største faren for liv og helse.
Usedvanlig mange stilte til start, mulig mange ble inspirert av gårsdagens etappeseier i Giro d'Italia til costaricanske Andrey Amador, dessuten er området hvor rittet ble arrangert stint av syklister. Mange med hjemmebanefordel, altså, og når de i tillegg har fjell på over 3.000 meter i bakgården så sier det seg selv at det er en hardkokt gjeng.
Jeg startet i siste pulje som vanlig, og det var en helvetes mølje. Først en kilometer langs trange gater i "byen", som er bygd rundt et sukkerraffineri og midt i en sukkerrørplantasje, så et par kilometer traktorsti mellom sukkerrør, før det bar nedover på smalt, svingete, forskrekkelig galskap. Det var fortsatt mølje,og det var det rene vanvidd. Det utviklet seg et slags massehysteri, alle freste på nedover mye raskere enn sti og tekniske ferdigheter skulle tilsi. En nydelig blanding av løs småstein og flyvende stein på størrelse med knyttnever, samt diverse sukkerproduksjonsrelatert rask, renner og kratere i veien, gjorde dette spennende. Jeg så tre stk. som satt i veikanten og blødde, en hadde visstnok slått seg bevisstløs, men fullførte.
De som trynte stygt nok til å kunne bryte med god samvittighet var nok de som slapp billigst unna, for så fort utforkjøringa var ferdig begynte det å gå oppover. 5 km med 11% stigning i snitt, fra 775 til 1250 moh. Slitsomt, men feltet løste seg i hvert fall opp slik at det gikk an å sykle i fred.
Så bar det jammen nedover igjen, men denne gangen på hardpakket jordsti, fantastisk, og så på småskummel steinblanding. Og slik fortsatte det. Rett opp, rett ned, litt flate og forbistre meg opp igjen. Etter 38.04 km sa det poff i skrotten, helt tom, så resten gikk på autopilot i letteste gir ved minste antydning til stigning. Utrolig hvor synd man kan synes på seg selv når man driver med det man liker best.
Jeg tok en femminutter på matstasjonen og trøkte innpå alt de hadde av bananer og annet ræl, 10 km før mål. Arrangøren er kjent for å være et umenneske, han liker nemlig å avslutte ritt med en god, gammeldags oppoverbakke. I dette tilfellet en fem kilometers klatring, hvorav første halvpart har 11.4% stigning i snitt. Det er sånn på det jevne moro når man er utslitt og det er et tresifret antall varmegrader, men som vanlig hjalp det i de mørkeste stunder å tenke på iskald pils som ventet i målområdet.
Liten nedtur på alle fronter, et par bekjente som snek seg forbi, troen på langturformen fikk seg en knekk, og jeg kom i mål som nr. 38 i min klasse på 3:43. Bortforklaringene er utallige, det var stort sett de jeg tenkte på mens jeg var på tur. Den jeg liker best, siden den har minst med egne ferdigheter å gjøre, er at byens fotballag vant serien i går for første gang på fryktelig lenge, slik at det var et avsindig leven til langt på natt. Fulle og euforiske naboer, kirkeklokker, sirener, ekstremt utstrakt tutevirksomhet og generell brøling gjorde det vanskelig å få sove. Det er ingen som bråker for å feire min 38. plass i dag.
Greieste flyrute er Oslo-Newark-San Jose med Continental. kun en mellomlanding med ca. 4 timer å vente, og dessuten stort sett billigste alternativ. Jeg betalte $70 en vei for å ta med evoc-kofferten, som jeg så fra vinduet at ble behandlet med den respekt en sykkelkoffert fortjener.
Jeg har vel nevnt det før her inne, men det skader sikkert ikke å gjenta. Årets utgave av La Ruta er en tredagers affære i forbindelse med at det er 20. gang rittet arrangeres. Tanken er å kjøre den originale strekningen slik de gjorde første gang. Dag 1 blir litt kortere, det som kuttes ut er en unødvendig tur gjennom hovedstadens rushtrafikk, og målområdet er i stedet på en fin plass rett utenfor byen.
Dag 2, som består av de mest uhyrlige oppoverbakker man kan tenke seg, sløyfes.
Den nye dag 2 blir altså den som vanligvis er dag 3, den begynner med en klatring fra 1200 til 3000 moh, så litt opp og ned mellom vulkanene Irazu og Turrialba (sistnevnte er den som ryker fælt og som vi startet ved i forrige ritt), derifra er det rett nedover på en livsfarlig steinrøys og så siste del av nedfarten på grus og asfalt. Jeg mener målområdet flyttes litt i år på denne etappen også.
Dag 3, som normalt er dag 4, endres fra 120 km til 70 km. Første del slipper man å sykle i år, og man kan velge om man vil ta transporten i buss eller gummibåt (rafting). Delen som skal sykles er den biten som går langs kysten, på jernbanelinje og strender. Det er litt uklart om dag 4 blir en del av selve konkurransen eller om den kjøres som kosetur uten tidtagning.
Årets utgave blir altså noe mindre brutal enn vanlig, særlig er det nok godt å slippe dag 2, som starter rett på verdens bratteste langbakke med opptil 30% stigning dagen etter at man har syklet verdens mest slitsomme etappe. Jeg har aldri i mitt liv vært så grinete som da jeg syklet dag 2 i 2009, og det er urealistisk å tro at jeg noen gang vil klare å bli så grinete igjen.
Hvis du bestemmer deg for å komme nedover så er jeg selvsagt behjelpelig med å fikse det meste av praktiske ting. Jeg blir trolig med som ikke-betalende sniksyklist og fotograf, og kan ganske sikkert ordne med litt personlig assistanse underveis om det er interesse for det. Jeg anbefaler også å legge inn noen dager før og etter rittet, turen fra hovedstaden til Jaco, hvor rittet starter, er en fin oppvarmingstur noen dager før, og Puerto Viejo ligger en times tid fra mål, et staselig område for avslapning med fine strender.
Supre beretninger! Det er stor stas å lese det du skriver, kikke på bilder og tenke seg hvordan det er å karre seg opp bratte og lange bakker i særdeles høy lufttemperatur.
Nytt ritt og nye muligheter, denne gangen en teknisk lett grusrunde ved stillehavskysten. Siden forrige ritt for to uker siden har det blitt én tur, en liten gjennomkjøring av halvparten av fjorårets andreetappe av La Ruta, finfin klatretrening med i underkant av 2500 høydemeter, de fleste innenfor en strekning på 30 km. Bilder her, også ligger turen på Strava i tillegg.
For å delta i gårsdagens ritt (68 km/1600 hm) måtte jeg stå opp klokka 04.00 (på en søndag!) og kjøre i to timer. Rittet startet inni skogen, og for en gangs skyld var det fellesstart. I tillegg var det kontrollert start med politi og det hele de første 17 km, som gikk på asfalt, sikkert til stor frustrasjon for en del bilister. Speakers innstendige oppfordringer om å ta det med ro her siden alle uansett ville komme fram samtidig til grusen, ble vel kanskje tolket i overkant kreativt av enkelte. Det var 17 km med dødsangst for min del, lukten av svidd gummi og ferskt blod på varm asfalt blandet seg med lyden av knekkende karbon og flyvende mennesker. Her er en passende illustrasjon.
Ikke-uttømmende liste over observasjoner: 1x syklist som kjørte over fire oransje kjegler, type veivesen. 1x ansatt i veivesen som omstilte seg lynraskt og smidig fra vanlig, sedat henging i veibanen med flagg, til crossmark-mønstret bønnestilling i grøfta. 4x menneskelige pyramider med div. sykkeldeler som juletrepynt. 2x frontkollisjon med parkert lastebil. 120x nestenulykker, type mirakel.
Da vi kom inn på utrafikkert grusvei med fri fart, løste det seg opp kjapt etter et par små bakker. I mitt storsinn lot jeg eliten (i svært vid forstand) få forsprang. Etter sprekk midt i forrige ritt var strategien denne gangen å ta første del av rittet med knusende ro, holde pulsen nede og gå amok på matstasjonene, og så bruke all oppspart energi på å rase forbi utslitte konkurrenter i siste del av rittet. Man lærer tross alt av sine feil.
Omtrent to kilometer inn i første ordentlige bakke, stod jeg allikevel og hamret på pedalene og freste forbi en rekke svette, pesende medmennesker. I mitt hode kunne jeg gjøre dette fordi jeg hadde tatt det så forbilledlig rolig hittil, slik at jeg kunne starte spurten der og da, og holde de siste 35 km til mål. Jævla idioter som ikke tok det rolig i begynnelsen, hah, se og lær av en polarhelt hvordan man skal sykle i tropene.
Mens fresing pågikk, ble det stadig flere og brattere bakker, samt stadig høyere temperatur. Midt i den andre av sju bakker som er betydelige nok til å kunne observeres på høydeprofilen, spratt temperaturen plutselig opp i 39 grader, og så holdt den seg i det området resten av turen. Den tredje bakken forserte jeg med store anstrengelser i førstegir mens jeg dyttet febrilsk på girhendlene for å finne et hemmelig, lettere gir. Rundt meg virret det andre rallende syklister i samme situasjon, samt noen dansende rosa fabeldyr og avdøde norske revyskuespillere som maste noe fryktelig om selters.
Jeg hadde lagt inn bakkene som spor på gpsen på forhånd, slik at jeg skulle være i stand til å se hvor mange meter som var igjen til toppen og dra på litt de siste 100 meterne eller så. Lure tanker fra kontorets trygge, svale tilværelse. Dog viste det seg at en bakke på 2 km ikke var lang nok til å rekke å regne ut slikt. Hjernen var såpass kokt at løsningen på regnestykket 2 km minus 100 meter var helt utenfor rekkevidde, svaret ble at jeg ville spart 3.7 kg vekt om jeg ikke hadde lagt inn sporene på gpsen. Interessant nok ble jeg ikke tatt igjen av noen i løpet av den tredje bakken, til tross for at jeg knapt nok flyttet meg framover. Etter å ha trøkket oppover i det som føltes som en time, oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg hadde gjort unna 216 meter.
Det var matstasjoner hver 8. km i dette drøyeste partiet, og kald vannmelon, bananer og bøttevis med cola ga ny energi som holdt i rundt fire km. Hyggelige naboer stod langs løypa med hageslanger og vannbøtter, og dette hjalp litt på kroppstemperaturen og mye på humøret. Etter 55 km, med 13 km igjen, kom vi inn på løypa til dag 1 av La Ruta. Kjent terreng, med andre ord, selv om vi syklet motsatt retning. I alle fall inspirerte det av en eller annen grunn til å gi gass, og i løpet av 7 km motbakke var det mange som fikk se en norsk rygg for første gang. Mange lot meg nok slippe forbi fordi pesingen min var uutholdelig å høre på. De siste 6 km var nedoverbakke, samme som den beryktede første motbakken i La Ruta. På dette tidspunktet hadde jeg frest forbi så mange at jeg følte meg uovervinnelig, og jeg må ha trodd at jeg på magisk vis hadde lært meg å sykle nedover også, for det gikk fryktelig fort nedover på smal, svingete vei med løs grus.
Det gikk som det måtte gå, jeg kom i 45 km/t inn i en krapp sving og forhjulet forsvant. Jeg klarte å rette opp på et vis, heldigvis, skulle man tro, men rett fram var det intet mindre enn et stup, og akkurat midt i fartsretningen hadde det gått et jordras, så det var et fint hull med god plass til en syklist. Jeg bremset, logisk og tåpelig nok, i et forsøk på å unngå å bli slukt av jungelen, noe som selvsagt gjorde vondt adskillig verre, og med ett løp jeg raskere enn noe menneske noensinne har løpt, med styret mellom bena og bakhjulet i nakken, rett mot avgrunnen. Etter et par andre panikkmanøvere klarte jeg å få kastet meg akkurat nok til venstre til å unngå stupet, og havnet i stedet på hodet inn i noe regnskogsbuskas som evolusjonen klokt nok har gitt all verdens forsvar mot nettopp uheldige syklister. Full pakke med torner, nervegift og spisse steiner rundt. De som kom rasende forbi må ha trodd at de tynne, hvite, hårete beina som stod opp var en eksotisk, ikke spesielt vakker blomst. Jeg slapp unna uten annet enn et kutt i albuen, som blødde kledelig, og en seriøs smell i sida som fortsatt gjør vondt når jeg blunker. Tatt i betraktning at jeg hadde sluppet unna både grustryning og stup, var jeg euforisk da jeg satte meg på sykkelen, hvis bremseskive unngikk å lande på en spiss stein, på størrelse med en vannmelon, med få centimeters klaring. Resten av nedfarten gikk litt roligere, men hellinga og grusens grad av løshet gjorde det nesten umulig å bremse. En herre med mørk, busket bart kjørte forbi meg, for så selv å bli forbikjørt i det han stod i strutsepositur i en jordhaug et minutt senere. Etter å ha kommet i mål og fått kombinert restitusjons- og trøstepils, forsøkte jeg å finne førstehjelpere, men de var opptatt med å skrape opp folk langs løypa, så jeg måtte vente til sykebilen kom tilbake, samt stå i kø bak en fyr som mistenkte at han hadde brukket hver eneste bein i kroppen og var misfornøyd med akkurat det. Til slutt fikk jeg dog renset såret, og ble påført et plaster som jeg mener var skuffende lite, det kommuniserte i for liten grad overfor omverdenen at jeg hadde vært døden nær.
Med tanke på målsettinger så ser det slik ut:
1. En gledelig 14. plass og årsbeste i går gir en 9. plass sammenlagt. Tryningen gjorde at jeg kom 12 sekunder bak 13. plass, og 8. plassen var 5 min. unna.
2. Klassevinner kom i mål på 02:54:39 mot mine 03:34:51, vinner i eliteklassen brukte 02:35:43 på å komme fram til det jeg formoder var en ekstra stor restitusjonspils. Det skulle bety ca. 40% bak sammenlagtvinner og ca. 23% bak klassevinner, og altså godt innenfor det imaginære merkekravet man opererer med i trengsmål.
3. Kjørte forbi kamerat i eliteklassen etter ca 30 km mens han byttet dekk. Ble siden forbikjørt i en vanvittig fart av samme mann. Løsningen blir selvsagt å stifte ufred slik at han ikke lenger kan regnes som kamerat, og målsettingen blir lettere å nå. I tillegg har jeg begått tabben å havne på talefot med en dyktig kvinnelig syklist som slo meg med to minutter. Må legge opp til en betydelig mer formell tone med henne i framtida for å kunne nå målsetting. Ellers full pott, og han i Master A, som det alltid er viktigst å slå, fikk tyn med 45 min slik at han var på nippet til å komme fram til tom restitusjonspilskjølebag. En bekjent, som herved regnes som en av mine nærmeste venner, ble dengt med halvannen time, mens sistemann i mål ble slått med fire timer og kan forvente en forlovelsesring i posten.
4. Relativt krampefritt fram til mål, da viste det seg at jeg hadde mistet evnen til å gå. Langturer foregår dog stort sett i litt roligere former, og med iherdige matpauser, så det ser bra ut. Langturformen skal testes iherdig og på grensen til det forsvarlige i ferien, som starter om to uker.
Arrangøren har lagt ut bilder av varierende kvalitet og interesse på sin hjemmeside, undertegnede har fått æren av å figurere muskuløst til venstre på sida i et av sine slitneste øyeblikk.
Høydeprofil ligger på Strava, mangler første 9 km. Noen har lagt ut full løype på Garmin også.
Neste ritt om to uker er UCI-ritt, 80+ km og visstnok en god del drøyere enn hva vi er vant til. Vi får visst storfint besøk fra rundt om i verden, blir stas.
Her er et bilde fra 2010 av plassen hvor jeg holdt på å fly, til venstre i bildet:
Ha, ha, ha, må slutte å lese de rittrapporterene dine på jobb. Mange som undrer på hva pokker det er med denne fyren som ler og gliser så mye mens han "jobber"...
Godt dere finner glede i andres lidelse, det er ikke bra å være for kresen med tanke på hva man gleder seg over. Jeg har stor tro på at neste ritt blir julaften for dere i så måte, som sagt er det UCI-ritt, noe slags verdenscupopplegg eller noe, da kommer det folk fra hele Latin-Amerika for å forsøke å hamle opp med lokale syklister, samt en tysker som heter Steffen Thum, aner ikke hvem han er, men han ligger visst på andreplass i hva det nå er rittet er en del av.
Uansett så arrangeres rittet i et av landets aller verste varmehøl, og siden UCI krever at det må være minst 80 km for at det skal være noe vits å sykle, så har de tatt det som hevdes å være en skrekkinngydende løype og slengt på et par mil ekstra. Jeg kjenner ikke løypa, men de som gjør det er tydelig bekymret for hvordan dette skal gå. Jeg drar trolig på gjennomkjøring på søndag, så da blir neste rapport trolig illustrert med audiovisuelt ræl.
Kjapp rapport, blir bokstavelig talt venstrehåndsarbeid denne gang, av årsaker jeg kommer nærmere inn på etter hvert. Jeg lovte julaften, og julaften it is.
85 km og 2000 hm skulle unnagjøres, ukjent løype etter at gjennomkjøringa skar seg forrige søndag og vi syklet 50 km før vi fant ut at vi fulgte merkinga til et helt annet ritt.
Det var relativt få påmeldte i Open siden rittet kræsjet med farsdag og far har å holde seg hjemme med mor på dagen sin, så alt lå an til hyggelig plassering. Første 5 km gikk på asfalt, jeg hadde glemt å varme opp, så ble hengende bak tetgruppa på ca 50 stk, men hadde visuell kontakt siden det var en uhyggelig lang flate. Så bar det plutselig inn på en jernbanelinje, og i løpet av noen km hadde jeg syklet rolig forbi omtrent halvparten, der de stod og byttet slange på HTene sine. Fett med jernbanesviller når man kjører FS. Etterpå fulgte en lang strekning med grusvei, mye opp og ned, småbakker. Tok det forbilledlig rolig her, vel vitende om at halvparten av de som lå foran kom til å bryte fullstendig sammen før halvkjørt ritt.
Så fulgte en flott, småbratt, uteknisk stiklatring, nok en gang var det bare å sykle i søndagstempo forbi folk med div. trøbbel. Folk fra masterklassene, som hadde startet 15 min før open, begynte å dukke opp langs stien. Holdt fortsatt pratetempo i neste parti, som var en lang, akkurat passe bratt klatring. Flere av de som hadde begynt hardt fikk det tydeligvis tøft i denne bakken, og ble tatt igjen uten anstrengelser. Deretter mer og brattere klatring, til dels knotete, og folk svettet og prustet og peste, og forsvant bakover. Etter en så klok og rolig start kunne jeg tillate meg å trille arrogant forbi første matstasjon, siden jeg knapt hadde svettet, og hadde nesten full flaske og camelback. Fnyste nedlatende til 7-8 stk som stod der og kjempet om vann og bananer, som var de nogen vilde dyr. Jeg hengte meg på en lystig fyr som hevdet å være bosatt i løypas nærområde, han holdt et tempo som var akkurat passe for meg, og formodentlig tilpasset det som ventet i de neste 50 km av løypa, som han hadde kjørt nitti tusen ganger.
Etter hvert kom vi inn på en sti, en alldeles nydelig, hardpakket, nedovergående sak med sval skygge midt i en tropisk skog. Kameraten lå foran, jeg rett bak, og jeg syntes det ble i overkant med bremsing på såpass fartsvennlig underlag. Så da kameraten svingte til høyre, gasset jeg på alt jeg hadde til venstre, og rakk akkurat å høre ham brøle "hold høyre, livstruende galskap på venstre flanke" (fritt oversatt), før jeg fikk en fin flyvetur. Nå er jeg på ingen måte ukjent med tryning i praksis, og en del tøffe arr har det blitt i løpet av min korte fartstid. Men mens jeg fløy gjennom lufta lik en forvokst, spastisk sommerfugl, skjønte jeg at dette nok var en ny type tryn. Jeg hørte det smalt kraftig i hjelmen, og registrerte at sykkelen landet oppå meg (som vanlig), før den spratt opp i været igjen og fløy videre. Jeg ble liggende litt og kjenne etter om tærne kunne beveges, dette har blitt rutine etter hvert, og det kunne de jaggu meg! Jeg hørte på stemmen til kameraten at tryningsøvelsen ikke hadde vært noe pent syn, han var tydelig nervøs, så jeg forsikret ham om at jeg var ved en slags bevissthet, og forsøkte å reise meg. Høyre skulder ga kjapt beskjed om at det ikke var aktuelt å bidra til noe slikt. Kameraten tilbød seg å bryte og stikke etter ambulanse, men jeg sendte ham av gårde og hvisket melodramatisk at nå måtte han kjempe for oss begge. Så trillet jeg den lettere skamferte sykkelen videre, og hvisket melodramatisk samme beskjed til alle som stoppet, og det var bortimot samtlige. Jeg trodde jeg skulle klare å komme meg til neste matstasjon, men to timer senere var det fortsatt 10 km igjen dit, jeg hadde blitt forbigått av en herre ved navn Napoleon, som er en notorisk sisteplass-sanker, og jeg hadde glemt både telefon og penger. Ikke mulighet til trøstepils engang, akk o ve. Ble stående rådvill i en bakke i 20 min, nå gjorde det så vondt at jeg verken kunne dytte sykkelen oppover eller trille den nedover. Skulderen hadde funnet en ny, lite skulderaktig form med uvante vinkler. Til slutt kom det en fyr i bil, han været lidelse og kjørte meg til matstasjonen.
Fikk fin tur til sykehus med ambulanse, 103.7 km/t makshastighet iflg. gpsen som fortsatt stod på. Jeg ble røntgenfotografert, medisinert og befatlet, og fikk beskjed om å holde meg i ro i tre uker. Trivelig at det ikke var noe brudd, men surt å få en slik beskjed første, etterlengtede feriedag. Det er positivt at jeg ikke lenger kjenner noe til ribbenet som har gjort nysing til et smertehelvete siden forrige ritt, betraktelig mindre positivt at 5-dagers langtur må avlyses. Man skal ha mange smertefrie nys før slikt blir veid opp. Også bittert at jeg ikke hadde gopro på styret, tryning hadde blitt fin film. Videre er fatle tøffere enn plasteret jeg fikk sist, men svogeren var i bilulykke kvelden før og fikk nakkekrave, han fikk også sterkere smertestillende og flere røntgenbilder, samt overnatting på sykehuset. Dårlig timing for en skarve fatle, med andre ord, noen vil kanskje si bortkastet. Kompenserer med å gå i bar overkropp for å vise nyskapende skuldervinkel, samt ryggen, som ser ut som en reklameplakat for Amnesty International. Surt å få karrierens første DNF og å tryne fra en god plassering, lå i topp 20 med tilnærmet ubrukte bein da det smalt. I og med at det ikke kan motbevises, vil jeg påstå at jeg garantert hadde vunnet.
Takker for hyggelige tilbakemeldinger, rittsesongen er nå offisielt slutt, i dag var siste ritt, de første kommer vel i mål i skrivende stund omtrent.
Litt surt at det ble trynt såpass kraftig, formen var stigende og jeg hadde fem ukers ferie med en god tur/treningsplan foran meg da det smalt noen timer inn i første feriedag. Det var en AC luksasjon grad III, hvilket innebar å holde seg i ro i noen uker, og så en periode med fysioterapi som heldigvis hjalp noe voldsomt. Bevegeligheten i skuldera er nesten tilbake på normalt nivå, og styrken er i ferd med å trenes opp igjen.
For et par uker siden fikk jeg lov til å prøvesykle noen korte turer for å se hvordan skuldera tåler slikt, og det gikk bra. Hvis du har en bakke i nærheten av kåken så kan du jo prøve å sykle opp den, sa fysioterapeuten. Det ble tolket etter eget forgodtbefinnende, og jeg snek inn nesten 5.000 høydemeter på 150 km i løpet av en uke, beina er faktisk ikke så mye slappere enn de var i juni, til tross for total latskap. Jeg holder meg til grus og enkelt terreng foreløpig, gidder ikke å ta sjansen på å herpe skuldera en gang til med det første. Satser på å være tilbake til skogs og fjells for fullt i løpet av en måned, og da begynner fase 2 av den slu planen jeg har pønsket på siden nyttår, som henger sammen med målsettingen om å bli i stand til å gjennomføre noen avsindige langturer når sesongen er slutt.
Det er lagt opp til en del oppdagelsesreiser for å finne nye turer og koble sammen/forlenge eksisterende for å øke avsindighetsgraden. Det er en fin tid å drive med slikt på, for det er mange som trener mot La Ruta og derfor er med på hva som helst for å venne kroppen til tyn.
Det planlegges gromtur i forbindelse med La Ruta, en slags parallell galskap fra kyst til kyst som forhåpentligvis blir litt lenger, med litt flere høydemeter og med litt artigere løype enn La Ruta. Det er en god gjeng med tidligere La Ruta-deltagere og andre forstyrrede personer som er med og tegner på kart, det blir storveies.
Rittrapporter blir det altså skralt med framover, men om en skulle havne på en særlig mislykket langtur så kan det jo hende en avlegger rapport om denslags.
Status mtp på plasseringer er foreløpig uavklart, etter 5 av 6 ritt, hvor jeg hadde deltatt i 4, lå jeg på 10. plass i den ene cupen, sammenlagtliste er ikke offentliggjort etter det 6. rittet, tipper rundt 15. plass.
I den andre lå jeg på 36. plass etter å ha deltatt i 3 av 6 ritt, sjuende og siste er i dag, tipper topp 50 sammenlagt i hvert fall. Neste år er det nye muligheter, planen er å være i ok form fra første ritt, samt å ikke tryne.
Et par videosnutter fra rittet hvor jeg altså trynte fra en bombesikker seier:
23 min fra noen chilenere som var med og filmet løypeplanlegging, gjennomkjøring og selve rittet: http://vimeo.com/46333978
Og mens jeg først er i gang så tipser jeg om Guanaride, et femdagers etapperitt som går langs Stillehavskysten i slutten av mai, finfine greier og ikke for drøyt, maks 200 deltagere. Her er en video fra 2008, og en fra et nytt parti som ble lagt til i år.
Mens vi venter på at jeg skal få tid til å juge sammen noen rapporter så ligger det noe multimedia ute på bloggen, første langtur etter sofaoppholdet gikk til fjells, via en vei intet syklende vesen har beveget seg på før. Det kommer nok ikke til å skje igjen på en stund heller. Det er ikke første gang turer planlegges uten troverdig etterretning, denne gangen var kilden en fyr som hadde forsøkt å kjøre veien med bil, ble stående fast og gikk en hel natt for å finne hjelp. Han mente bestemt at det gikk noe som kunne defineres som vei der, og det hadde han forsåvidt rett i. Litt bratt, riktignok. Sivilisasjonens siste utpost kunne by på en fyr som hadde en livsfarlig giftslange i en bøtte i stua, den hadde han funnet i samme fjell vi var på vei til. Bilder her.
På lørdag var det nasjonaldag og ny tur til sivilisasjonens grensetrakter, en indianerlandsby som er beskyttet mot den hvite manns herjinger av en 6.5 km lang oppoverbakke som har innebygd en slags varmegradsmultiplikator. En av deltagerne besvimte på vei opp, det var veldig stas. Audiovisuelt undervisningsmateriell her.
Melder om turvirksomhet igjen, nok en gang klarte vi å snuse opp en snarvei. Målet denne gangen var en bar jeg kjørte forbi en gang og som så trivelig ut fra bilvinduet. Jeg klarte, ved å innlemme obskure snarveier i ruta, å få den ned i 81 km som så greie ut både på kartet og i høydeprofilen. Faktisk så det lenge ut til at den verste prøvelsen vi kom til å utsettes for, var å komme fram uthvilte før baren åpnet klokka elleve om morgenen. Heldigvis var de siste 30 km relativt uframkommelige, så bekymringene var grunnløse.
Det gikk med mye tid der, og det var mange som trillet forbi som ideelt sett ikke burde gjort det.
Lykke til videre!
