Gledene med terrengsykling i drittvær.

Har noen funnet de og kan fortelle?

Når jeg ser tilbake på sessongen så har jeg vært aaalt for lite ute i skogen. Grunn: gjørme og våte røtter har blitt et slags kryptonitt som jeg forsøker å holde meg unna. Jeg hater forhjulsskrens på glatt underlag, bakhjul uten grep når jeg tråkker meg gjennom myr, gjørmesprut i trynet og oppover ryggen, og dårlig samvittighet fordi jeg bidrar til å ødelegge en sti. Ikke bare unngår jeg stiene dagen det regner, men også dagen etterpå, så skogen får tid til å tørke opp.

Etter som at jeg innser at jeg bor i Norge, kan noen fortelle hva som motiverer/gleder dere med å sykle i drittvær? Se (gjerne) bort fra treningsaspektet, jeg konkurerer knaptnok og har dessuten tilgang på treningsstudio til slikt..

du får:
* testet flere typer dekk med godt grep
* testet ulike type utstyr og klær
* kan kalle deg allværesfyr
* forbedret teknikken mer med vanskeligere føre
* blir mer vant til dårlig vær og mer fornøyd når været ikke er så bra

Kult emne. Jeg har noen av mine beste sykkelminner fra drittværsturer - gjerne i mørket.

Ekstremvær tilfører syklingen noe nytt og annerledes.

Det kalles "mestringsfølelse". Det er den beste følelsen som finnes.

Gleden ved å sykle når det er lyst i drittvær fant jeg i fjor sommer. Gleden ved å sykle når det er mørkt og sleipt har jeg ikke helt funnet enda.

Sleipe røtter og gjørme gir gamle stier mer spenning og nye utfordringer. Det er deligere å komme inn i varmen etter en sykkeltur i drittvær.

Absolutt!

Å takle en sti i mørke og på vått underlag gjør at den framstår som helt ufarlig, men derimot rask på tørt sommerføre. Dritværssykling bygger selvtillitt og skaper gode minner. Å oppdage smale syklbare spor i snøen eller å foreta (nye) linjevalg i mørket er en sann glede!

Sykling på glatta hever teknikken flere hakk. Det er nok motivasjon i seg selv.

Drittvær?
Hva er nå det.
Jeg bryr meg lite om hvilket vær det er ute når jeg bestemmer meg for å sykle en tur.

Men en tur i stormfullt høstvær,litt regn og kraftig lykter på sykkelen er bare nydelich.

Det at røttene er sleip og glatte øker jo bare morofaktoren ett par hakk.

Tror trikset for de som ikke liker å sykle i dårlig vær er å først og fremst komme seg ut i skogen,og hvem drar vel hjem etter å ha tatt noen få tråkk i skogen,ikke en skikkelig terrengsyklist ihvertfall.

Det er jeg helt enig i. Noen ganger må man bare omfavne fakta og jobbe med dem heller mot dem.

en annen ting: Det regner ikke inne i skogen

Nei, men det er klissvått!

Gjørmesykling og våte stier er gøy, det er bare etterarbeidet som er litt pes. Og det er egentlig tilfredsstillende å skylle av møkkete sykkel etter endt økt.

Jeppers.

Og jeg har aldri lagt merke til at det er både kaldt,vått,eller gjørmete når jeg tråkker rundt på stier i regnvær,det merker jeg først når jeg kommer hjem og skal spyle sykkelen.
Men da er jo en varm dusj bare noen meter unna,så da er det helt greit lizzom.

Vet ikke hvor mange ganger jeg selv har tenkt å bare ta en halvtime i skauen siden det er så dårlig vær,og så ender det opp med 2 timer +++,rart det der.

Bare ett tips som egentlig gjelder:GTFO!

Prøv en mer oppreist sittestilling, slik at mer av kroppstyngden kommer bakover på sykkelen. Kanskje neste forhjulskrens går fra å bli et tryn til å bli en motiverende utfordring.

Jeg finner ofte at det jeg opplever som "dårlig" vær, egentlig handler mest om hva jeg er forberedt på. Om jeg er riktig kledd, er jeg varm og komfortabel - da gjør det ikke noe om det regner. Når jeg kommer hjem spyler jeg sykkel, henger klær til tørk/vask og tar en varm dusj. Følelsen av å ha gjort noe gøy/sundt/fornuftig, mens andre ha stirret ut av vinduet i 2 timer, er motivasjonen min.

http://www.youtube.com/watch?v=EqYgAX6D43Q Danny Hart gir meg inspirasjon til å trene i blaute sleipe løyper! Man blir god på det man trener på, det er min motivasjon

Der er jeg ikke helt enig, gitt (selv om bakhodet mitt er det). Mindre trykk på forhjul medfører dårligere grep. Men mer oppreist stilling medfører potensielt mindre konsekvenser av en sådan, det er jeg enig i.

Satte på piggdekk når barfrosten såvidt var tilstede, men synes de er bra på våte svaberg og røtter også nå som mildværet er tilbake. Skjermer er en god hjelp også.

Joda, til en viss grad. Her i Trøndelag har vi hatt stort sett bare gjørmesykling denne sesongen, og det kan bli litt slitsomt i lengden.

Normalt er jeg ikke redd for litt ruskevær - jeg jobber ute i schkævven nesten hver dag - og sykling i regn, mørke, gjørme er helt greit. Enig med menigheden forøvrig, god teknikktrening, friskt, annerledes osv...

MEN: Nå er jeg lei!! Tror jeg nådde et metningspunkt i dag. Skogen er gjennomblaut. Et moment ble nevnt som jeg hiver meg på: Stiene blir veldig sårbare når det er så vått, og det sliter unødvendig mye på de mest brukte stiene.

Forøvrig er jeg foreløpig forsynt med etterarbeid etter en gjørmetur (bor i leilighet, og har ikke utekran).

Jeg finner imidlertid stor glede i turer med CX'en i lys eller mørke, i regn og hagl

Jeg sykler mer og mer på sti og tryner stadig oftere,
den stor fordelen med drittvær er at underlaget holder seg bløtt..

elendig teknikk kompenseres tildels med dårlig selvinnsikt

Det er ikke en generell sannhet. Det er egentlig bare sant når det finnes noe for fordekket å ta tak i. Ellers er det slik at ved å lette trykket på forhjulet bruker man ikke opp sideveisgrepet, i tillegg til at man gjør det lettere for fordekket å flytte seg litt og finne grep innimellom.

I seig gjørme eller snø er det også bedre å lette trykket på forhjulet slik at det flyter oppe på underlaget isteden for å skjære ned. På sykkel holder man balansen ved at forhjulet hele tiden prøver å flytte seg inn under tyngdepunktet (i resultantens retning hvis vi skal være pirkete). Hvis man har for mye vekt på forhjulet så gjør man det vanskeligere for det å komme seg inn under tyngdepunktet, slik at når man begynner å bikke så ender man til slutt med å tverre forhjulet, med forhjulsskrens eller stopp som resultat.

Hvis man er i tvil om hva som er riktig så er det jo bare å prøve i en skikkelig guffen snøbakke. Prøv å ha mye vekt på forhjulet for å prøve å få det til å få grep, og prøv deretter (hvis du ikke allerede har krasjet) å legge vekten langt bak og la forhjulet flyte på snøen. Jeg vet hva jeg selv synes funker best.

Følelsen av å sitte inne og kose seg og se ut på drittværet utenfor vinduet, det er godfølelse det.

Spesielt når du er nydusjet og kjenner hvordan sykkelturen ennå sitter godt i kroppen.

Du får sagt det,venter bare på at ostesmørbrødene som er i ovnen skal bli ferdig(jepp,akkurat hatt en liten times tur på hojen).
Endorfinene nærmest rocker brakka nå.

Jeg skjønner jeg må investere i en god bukse som tåler litt vann. De siste turene i dårlig vær har vært veldig morsomme, men jeg fryser etter en stund.

Det er ubeskrivelig godt med et varmt bad og en kald pils etter turen

Du er ikke ute på ski om vinteren heller da, antagelig?

Det der med vasking glemte jeg. Bor også uten utevaskemuligheter, så prosedyren med å komme hjem fra tur, vaske sykkelen, vaske meg selv, vaske badet fritt for gjørme. gjør jo fort at en 2-timers tur tar 4 timer, uten å regne inn transportsykling. Landeveissykling har en fordel over terrengsykling der..

Men det er altså den der skrekken for glatte røtter. "livredd" for å komme over noen feildoserte regnfulle røtter i en sving med god fart med medfølgende hurtig utglidning av hjulene. Hva er rett prosedyre i glatte svinger?

Jeg anbefaler anskaffelse av en mobiwasher eller tilsvarende spyler med tank. Istedet for å grise til badet er det bare å fylle spyleren med varmt vann, ta hele greia ut og spyle av sykkelen ute i det fri.

Hvis føret er slik at det er glatt og sleipt over alt er det fullt mulig å senke farten.
Men typen dekk har jo også veldig mye å si(noen dekk har elendig sidegrep uansett lufttrykk).

Rett prosedyre i glatte svinger er for meg en kombinasjon av gøtsing og kontroll.
Jeg opplever nok at når jeg bare kjører på så går det best,er jeg derimot litt redd så blir syklingen stivere,og med mindre kontroll som resultat.

Hva med å ta noen turer i skogen der du fokuserer på svingteknikk, balanse og det psykiske under slike forhold,så får du se om ting endrer seg når du presser deg selv litt etterhvert.

Øving er mitt stikkord til deg.