En gang i tiden var det jo konge å ha en Marzocchi i front, noe jeg lærte å ha øyne for. Men nå, nei nå ser jeg jo ingen!? Hvert fall ikke på noen ny sykler der folk spontankjøper seg trimme-bort-magen-utstyr i slike kom-i-form utstyrssjapper. Selv ikke i blader som bretter ut det grommeste frakkeste av det hotte.
Da tenker jeg at jeg må jo være helt utdatert. Har jo ikke vært terrengsykkelnerd på lenge nå. Kaster meg rundt en runde nå og da av dårlig samvittighet, men ikke på nivå med å slite et dekksett i både sommer og vintersessongen som før. Og hva har skjedd? Valget en gang var jo at man valgte noe tyngre for deilig følelse og problemfri lekker sak. Minner meg om Mercedes slik de var. Tyngre og noe mer resurs krevende, men i gjengjeld plush cruising som bød på ‘kjører av seg selv opplevelser’. Rolig og bedagelig om du var i det lunet, eller setter seg godt og behersket om du skulle finne på å jage litt. Kunne virke magisk enkel, men det er den ikke på innsiden, ikke at du trengte å plages med det. Selvfølgelig fungerer Murphys lov her også, bare ikke så mye.
Husker godt første ordentlige gaffelen, MX Comp ETA 105mm sort, helt konge. Når jeg fikk tuna den riktig med olje og luft så begynte jeg å kjenne grensene sprenges med den enkle Nakamura fulldemperen jeg hadde da. Slik – “ooo nå dør jeg, det går for fort her – nnHoooh –håh, jeg LEVER “ - øyeblikk. Ikke bratt. Men knotete partier, ryddet til komfort, som fikk meg til å bli stiterrengbesatt. Som jeg angrer på at gaffelen ble gitt bort med dette sykkelsalget den gang da, selv om det bare var til en kamerat av meg.
Skimter i moderne litteratur at værstingene der det bare skal gå nedover, kan ty til John Holms lengder med Marz i front. Jeg vil helst kunne sykle opp igjen også. Heter visst All Mountain det jeg trives mest med (eller, aggressive-AM, mener jerngamp produsenten min). Heller selvstyrt kosetur der målet er turen, enn jag med dårlig tid i en ferdig oppsatt løype der målet er til slutt.
Min hvite, ikke problemfrie, men dog fantastiske demper skal være av de siste som ble satt sammen i Italia før alt ble satt bort til Taiwan så vidt jeg vet. Er bare ‘Design in Italy’ ikke godt nok for folk? Savner å se hverdags ytterbein med M form som får folk til å gutse og prøvelitt mer. Kanskje jeg bare forherliget dem, levd i en illusjon uten å ha prøvd det store repertoar? Ført bak lyset i min egen boble? Noe jeg har godt glipp av? Har alle andre funnet formelen på langtids holdbare gjennomførte underlags utjevnere? Eller er racing nivå og presisjon blitt folkekravet fremfor dus bombekomfort?
Alexander