Lønnsforhøyelse? nå igjen? Ånei du!

Jeg tviler på at godene har økt lineært med konsumprisindeksen, så du fikk helt klart bedre betalt i 97..

Utdannelse kan være nøkkelen til bratt lønnsutvikling. Jeg var utdannet siv. ing desember 1992 og har siden den gang femdoblet lønna, men jeg tror ikke de som utdannet seg til sykepleier har opplevd det samme.

Nettopp. Det var da også poenget mitt. 5 års utd > 3 års utd.

Likeledes er det stor forskjell på privat og offentlig sektor.

Men ingen lønnsjustering siden 1997 er drøyt. Nesten uansett hva man har av frynsegoder og ekstraferie.

Det går utmerket an å signalisere at man vil begynne å se seg om etter annen jobb hvis det ikke kommer en justering. Jeg har sett det brukt med brukbar suksess blant venner og kollegaer. Arbeidsgiver vil jo ha motiverte ansatte så selv om om man ikke har et tilbud på hånden vil det nok fungere som en vekker.

Du kjenner ikke sjefen såpass godt at du kan ta et møte med ham der du forklarer hva du føler? Legge fram argumentene med at du mener du gjør en god jobb, bidrar godt til bedriftens omsetning, trives godt, men at du synes du får for dårlig betalt. Og kan du underbygge dette med litt statistikk som viser at andre i tilsvarende jobber tjener mer, så er det lurt.

Dersom du ikke kommer noen vei, så kan neste trinn være å true med å bytte jobb, men dette er lite verdt hvis ikke du mener det. Dermed medfører dette at du først må søke andre jobber og få et jobbtilbud før du går til sjefen din, og da er du sannsynligvis kommet så langt at du heller vil bytte jobb.

Som andre har vært inne på, så er det uansett totalpakka som teller, ikke bare lønna.

Øivind

Det kan jo hende at du var overbetalt i 1997, hadde du en betydelig lønnsøkning fra 1991 til 1997?

Det virker jo som arbeidsgiver er raus med overskuddet når det går bra - og det er hans måte å avlønne på. Dersom du kan avtalefeste en prosentvis bonus i gode tider kan jo det også være en ide.

De som er velutdannade kaller vel dette at lønnen er 250% av hva den var, mens økningen er 150%.


Regner du som Ruslebiffen eller regner du riktig? Selv har jeg i dag en lønn som er 280% av min lønn i 1997, dvs en økning på 180%. Da har jeg i denne perioden skiftet arbeidsgiver fem ganger og skiftet land én gang. Det hjelper nok.


Jeg fikk en gang på 90-tallet høre av sjefen at jeg måtte ha noe å true med hvis jeg skulle få høyere lønn. Jeg truet ikke. Jeg sa opp. Jo, det er risky å true, og det gir vel dårlig stemning på jobben. Riktig måte å gjøre det på er å se seg om etter ny jobb og når man føler at man har noe på hånd som kan være et godt alternativ, da kan man gå til sjefen og si, uten å true, at man har fått et tilbud som man vanskelig kan si nei til hvis ikke nåværende arbeidsgiver klarer å gå opp i lønn.

Det er vel bare å starte å søke på jobber andre steder. Om du får gode tilbud kastet etter deg så er du i en fin forhandlingsposisjon med din nåværende arbeidsgiver.

Å ikke ha steget i lønn siden 97 er ikke bra!

Jeg var ferdig utdannet psykolog i 1997. Jeg tjener ca det dobbelte i dag.
Har noen kvelder i uken med privat praksis som øker inntekten noe.
Jeg har tjent mer tidligere, men har da jobbet helt og holdent i den private sektoren.

Minstelønnen for psykologspesialister i staten er i dag 580 000.
De har seksårig profesjonsstudie + femårig spesialistutdanning på topp av grunnutdanningen.

Sist temaet kom opp for min egen del sa jeg til sjefen min at jeg følte min lønn og markedsverdi ikke sto i stil med hverandre. Videre sa jeg at dersom han var uenig med meg ville jeg undersøke om jeg hadde rett, og at jeg da ville være tapt for bedriften, siden jeg ikke vil bruke en annen jobb for å presse opp lønna på en nåværende.
Sjefen var enig med meg, og jeg fikk en grei justering.

spiller ingen rolle = det er den dyreste frisøren jeg har hørt om . Eller sagt på en annen måte : Snillisme og dumskap fra din side, alternativ stygg og kald kynisme fra arb. giver. No no no - ingen lønnsjustering siden '97 = frekt og fullstendig uhørt. Nå er det på tide at du denger knyttneven i bordet !

Jeg liker ikke den måten, da jeg hadde følt jeg gikk bak ryggen på sjefen min for så å stille noe som kan likne et ultimatum.

Jeg hadde, som sagt, forberedt meg godt, og tatt det opp som et punkt ved neste medarbeidersamtale. Jeg hadde fortalt hvordan jeg hadde det med å ikke stige i lønn på 14 år, og på en stille og rolig måte forklart at du ville se deg om etter noe annet, hvis bedriften ikke delte dine synspunkter på dette.

Kanskje hvis man jobber i en liten familiebedrift, men ellers ser jeg ikke noe galt i å sjekke sin verdi på arbeidsmarkedet. En arbeidsgiver som har problemer med at de ansatte på denne måten holder seg oppdaterte lever enten i en drømmeverden eller så foretrekker de at de ansatte holdes uvitende om sin virkelige verdi. Hvis det er det første så er det bare bra jo fortere vedkommende våkner opp og skjønner at han ansetter i et arbeidsmarked. Hvis det er det andre så er det jo ikke noen å synes synd på uansett.

Når det gjelder det med ultimatum så ser jeg ikke så mange andre måter å gjøre det på. Jeg ville ikke kalle det å gi et ultimatum. Det man gjør er jo heller å gi en sjanse for bedriften å få beholde en, isteden for at man bare sier ha det og sier opp.

Oi, der ser du hva jeg har igjen for 5 års naturvitenskaplig utdannelse i Trondheim...

Hva er tjenestene dine verdt på arbeidsmarkedet ellers? Hvis de ikke er verdt mer enn din arbeidsgiver gir deg så har du dessverre ingenting å fare med.

Historisk lønnsutvikling er lite verdt i denne sammenheng. Å sammenligne lønnsutviklingen med hva en nyutdanned jurist, økonom eller siv.ing får er meningsløst med mindre man har tilsvarende utdannelse. Det er mange bransjer som opplever lønnsreduksjon i nominelle størrelse over lengre perioder.

For din del så ville jeg forsøkt å søke og lete etter hva andre tilsvarende dyktige mennesker i din bransje tjener.

I dette tilfellet vil jeg jo si at arbeidsgiver kan takke seg selv for at noen "går bak ryggen" på dem. De har sittet å skummet fløten i 14 år (der lønnsveksten har vært ganske ekstrem i Norge). Arbeidsgiver har like stort ansvar for å være attraktiv som arbeidstaker har til å være lojal. (jeg er arbeidsgiver)

Jeg er veldig enig generelt med de rådene du har fått fra GeirK om hvordan arbeidsmarkedet fungerer. Men jeg synes det mangler et helhetssyn i denne tråden, som også er viktig.

Har du jobbet for en arbeidsgiver såpass lenge, så har du antagelig en større verdi for arbeidsgiveren enn 1-til-1 relasjonen mellom din arbeidsgiver og deg som arbeidstager. Du innehar antagelig kompetanse som nyansatte lever godt av, sørger for at prosjekter blir levert ferdig til korrekt tid og kost, skaper en trygghet rundt at din erfaring vet om de fleste fallgruver og en forutsigbarhet i hva din arbeidsgiver kan levere av tjenester i markedet. Kanskje er din stilling og/eller team/avdeling samlet en grunn til at dere har de kundene dere har, og med din erfaring og tid i selskapet er du kanskje en nøkkelperson i dette teamet.

Da er du plutselig verdt ganske mye mer for bedriften, enn bare det du alene fakturerer.

Men denne vinklingen er farlig hvis du ikke veier dine ord rett, fordi for en leder kan det virke truende å dra inn større helheter og verdier, og samtidig kan man virke over seg selvgod hvis ikke lederen din enten ser den samme sammenhengen, eller mener det er noen slik sammenheng.

Jeg vet ikke om denne historien er sann, men det skal visstnok være et av NRK sine programledere som forsvant til TV2 plutselig, som ble bedt om å gå basert på en slik tilnærming til lønnsøkning. Men han presenterte seg som uerstattelig for NRK, og dette følte ledelsen var en så truende tilnærming at de ba ham da å gå, med kommentaren: "hvis folk var uerstattelige, ligger det mange på kirkegårdene rundt i landet som skulle ha ødelagt nasjonen med sin død."

Så man må selge seg inn på en positiv måte, og synliggjøre sin verdi for bedriften man jobber i, slik at man får forståelse for sin sak. Uten at man blir for selvgod...

pfff, alle fortjener å være selvgode!!!
Hvorfor skal en tone seg ned for andre's velvære?

Falsk eller overdrevent selvgodhet er ikke så fint, men så
lenge det er ekte og kommer fra hjertet er slikt nydelig å se.

Bedriftsøkonomiskt sett er det best å ha erstattelige arbeidere for å holde utgiftene nede og sikre seg mot inntektstap ved uforutsette hendelser, der arbeidere vil helst være uerstattelige, føle seg verdsatt og føle at de skaper verdi for bedriften og for ha valgmuligheter og argumenter overfor arbeidsmarkedet.

Bedriften vil helst være uerstattelige og unike for kundene (=monopoli), mens kundene foretrekker konkurranse mellom bedriftene. (=hva det nå het!)

Gøy tråd. takk, jeg har lest den med stor interesse, og jeg likte svaret til JonahHex, det føltes mer moralskt riktig å argumentere slikt fremfor trusler om oppsigelse.

Til trådstarter: eller sagt på en annen måte: du trenger et godt BATFOL, Beste Alternativ Til en ForhandlingsLøsning. Du må være smart og kanskje også åpen på at du har et reelt alternativ til å forhandler. Det kan være et sterkt kort og et godt utgangspunkt.

Videre så lurer jeg på om du ikke burde vært organisert? Å ikke få endret lønna si i henhold til prisindekser er da vel ganske uvanlig idag?

Lykke til!

Bj

Sorry for å hoppe langt tilbake i tråden. Måtte jobbe litt

2.5, eller 1,5 som Dan påpeker høres helt greit ut for siv.ing generelt. (GeirK sitt eksempel med 5 dobling også for den del) Men da snakker vi folk med høyere utdanning, som i mange tilfeller har jobbet hardt for å klatre på karrierestigen og sikkert mange som nå har lederverv. Sammenligningen mot trådstarter blir feil. Han har fagbrev? Radio/Tv rep. Og sittet i samme stilling hele tiden. Da er nok deres eksempler å sikte drøyt høyt.

Hva er det moralske problemet med å si at "hvis dette er alt dere kan tilby, bytter jeg heller til en arbeidsgiver som betaler mer for samme jobben"?

Som arbeidstaker har man den frihet at man selv velger hvem man vil jobbe for. Jeg anser det ikke som umoralsk å benytte meg av den friheten.

Det er hva jeg forsøkte å si også.

Ja, det ser jeg nå.

Hmm. Dette får jeg ikke til å stemme. Mener du at det ikke lønner seg for bedrifter å ansette spesielt flinke folk eller medarbeidere med unik kompetanse - fordi de koster mer?

Da har jeg sjekket med folk i YIT samt et annet privar firma . Folk som har samme ansvarsområde som meg tjener henholdsvis 37 k og 44 k.

Googlet litt om lønn og fant bla.a dette:

http://www.dagbladet.no/2011/02/08/nyheter/innenriks/svensker_i_norge/15345078/

Er litt usikker på om faktarammen presenterer gjennomsnittslønn for normenn eller om det er lønn for svensker som arbeider i Norge?

Ellers lurer jeg litt på denne formelen ;hva den baserer seg på?
:Du skal ha omtrent 33000x(1,03E13)=48462 kr i måneden

SSB sier jo at 33000 1997 kroner er ca 40329 i januar 2011

Jeg tror også det er noe unyansert ved den påstanden. Noen bedrifter har behov for å ha en vesentlig andel ansatte som kommer på jobb, gjør jobben de får beskjed om, og går hjem igjen. Men de fleste av disse bedriftene vil også ha et behov for en kjerne, nøkkelpersonell, spesialister, alt etter hva man kaller det. Jeg tror svært få bedrifter kun leter på nederste hylle etter arbeidstakere, men heller søker den sammensetningen i arbeidsstokken som er mest hensiktsmessig for dem.

Det er formelen for eksponensiell vekst (som også brukes for å regne rentes rente) og forteller deg hva 3% årlig lønnsvekst gjennom 13 år resulterer i når utgangspunktet var 33000.

Okei;Hvordan rener man ut hvor mye man har i akumulert "tap" ved å ikke følge indeks eller eksponsiell vekst?

Det er riktig tenkt! Dessverre vil du sende bedriften din rett i konkurs.

Det enkleste er vel å regne ut hvor mye du mener du burde ha fått i lønn og så trekke fra hvor mye du faktisk har fått.