Sitter her og titter jeg også Viktig program å lage! Og JA, det er jeg Leste en artikkel i VG lørdag eller noe om noen som mista ei datter. Og de syns det var veldig belastende at legen gikk detaljert gjennom hva som skulle skje. Men det er vel sikkert prosedyrer de er pålagt.
Har vært donor i årevis selv. Egentelig skal det ikke mer til enn å si ifra til sine nærmeste pårørende om at en ønsker å være donor og at de er inneforstått med det. Det hjelper å ha kortet i lommeboka, men til syvende og sist er det de pårørende som må gi et svar uansett. Så ta en samtale med dine nærmeste om temaet, det er det viktigste du gjør.
Da jeg og mine ble satt i situasjonen selv (nesten på dagen for ni år siden) var temaet mer eller mindre fremmed for oss og vi måtte ta et valg på stedet uten betenkningstid som vi alle i ettertid angrer på. Alle i familien er organdonorer nå og vel og bra er det, men jeg skulle helst sett at vi aldri kommer i en slik situasjon igjen, og det er så synd at den gangen vi faktisk hadde en slik unik mulighet til å hjelpe så falt den bort på grunn av ren uvitenhet. I tillegg er et slikt valg veldig tungt å ta bare minutter etter noen har falt bort når en ikke har pratet om det før, det er absolutt ikke det letteste øyeblikket å tenke klart og rasjonelt i. Donorkortet mener jeg en kan finne gratis på de fleste apotek og sikkert en haug andre steder. (Legevakta, sykehus++) Et par telefonsamtaler og et lite kort i lommeboka, det er ikke mer som skal til for å kunne redde liv.
Hva oppnår man med å bruke dette kortet, hvis pårørende uansett har det siste ordet?
Jeg mistenker at jeg har gått ut på dato som donor. Eller kan godt brukte reservedeler fortsatt brukes?
Jeg forestilte meg at om man hadde kortet spilte det liten rolle hva pårørende måtte mene, og nei, mange organer kan brukes nesten uavhengig av alder, noen organger blir "utslitt" og vil ikke kunne brukes, men du/deler av deg er fortsatt brukandes
Strengt tatt er vi lovgivingsmessig alle organdonorer(statens eiendom) og er nødt til å reservere oss mot organsdonasjon, men innarbeida praksis er motsatt. En endring av praksis sitter nok langt inne for høyresida...
En bekjent kjøpte seg motorsykkel og spurte i vennekretsen om forslag til 'pynt' på hjelmen, et av forslagene var et skilt med 'Jeg er organdonor' ...
Litt på siden; I enkelte stater i USA er det ikke påbudt med hjelm når man kjører motorsykkel. Disse går under navnet "Donorbikes" av ambulansetjenesten der borte.
If at first you don't succeed, skydiving is not for you.
Hva oppnår man med å bruke dette kortet, hvis pårørende uansett har det siste ordet?
Jeg mistenker at jeg har gått ut på dato som donor. Eller kan godt brukte reservedeler fortsatt brukes?
Man oppnår jo i det minste at man får kommunisert til de pårørende at det var et ønske om å donere bort organene hvis man skulle dø "for tidlig"... Kanskje er det lettere å få seg et plastkort i lommeboka enn å kringkaste dette til de pårørende (selv om det bør gjøres om ikke annet enn av reklame for organdonasjon-hensyn).
Jeg veit ikke, men det kan vel også tenkes et slikt kort setter igang andre rutiner hos helsepersonell for å "redde" organene?
) Jeg veit ikke, men det kan vel også tenkes et slikt kort setter igang andre rutiner hos helsepersonell for å "redde" organene?
Slike rutiner setter man alltid i gang så fort man ser at dette kan ende opp som en donor, og nei Dan(selv om jeg har en viss anelse om at du tuller)så roer man ikke ned en gjenoppliving fordi "noen" trenger organger. Det er strenge regler for dette, og man må faktisk være juridisk død før man kan vurderes som donor. Med andre ord må blodsirkulasjonen til hjernen være opphørt, dvs. hjernedød.
Kortet er kjekt så sykehuset kan finne pårørende raskest mulig, i og med at det er kontaktinfo der. Det gjelder vel for så vidt også ved andre, alvorlige skader.
Egentelig skal det ikke mer til enn å si ifra til sine nærmeste pårørende om at en ønsker å være donor og at de er inneforstått med det. Det hjelper å ha kortet i lommeboka, men til syvende og sist er det de pårørende som må gi et svar uansett. Så ta en samtale med dine nærmeste om temaet, det er det viktigste du gjør.
Enig! Kjipt å ta opp temaet for noen (min mor fikk hetta da jeg tok det opp), men godt når det er gjort. Lillebroren min var vel rundt 8 år da han erklærte på eget initiativ at han ville være donor. Respect!
Tar den, chalshus. Det er et bevisst valg jeg har tatt, og må stå for det. Men er jeg grønnsak, er det bare å ta hva som helst, til og med øynene hvis noen skulle trenge det (noe som det har vært litt debattert om for en tid tilbake).
På sertifikatet mitt sitter det et pent lite rundt grønt merke.
Det er jo en fin måte å få fram budskapet på. Er selv donor og synes egentlig at det skulle vært stemplet i førerkort eller annen identifikasjon om man IKKE var donor. På den måten måtte man ta et valg på en litt annen måte og jeg tror ærlig at vi ville hatt flere donorer på denne måten. MAO automatisk donor inntil annet er valgt.